50.000 meter på Bislett - CHECK!

En nydelig helg

Da var det mandag, og da var det gjort. Det er utrolig deilig å ha gjennomført det første løpet for sesongen, og ikke minst enda deiligere å ha gjennomført det godt under målet vi hadde satt oss. Jeg var egentlig ikke nervøs på selve distansen, men jeg var nervøs på å ikke greie å holde tempoet jevnt. For inne på Bislett er der ikke gps-signal så jeg måtte løpe på rundetider, og det har jeg aldri gjort før. Og runden er jo 546m så det er en unormal distanse. Jeg liker egentlig å hele tiden ha kontroll på tempoet og ikke kun hver runde. Det er en ting å sprekke og ødelegge for seg selv, men denne gangen løp jeg jo for Eline (som er synshemmet) og da var det jo henne jeg ødela for viss jeg skulle feile.

51977387_2301174316794988_5671858228263124992_n.jpg

Som de fleste som leser her har fått med seg så startet jeg sesongen på lørdag med å være guide på Bislett 50km. Det vil si at jeg og Eline løp 92 runder på Bislett, 50 km, det er så ekstremt langt, og ikke minst, så ekstremt ensformig. Men jeg er overrasket hvor gøy det var, hvor positive folk var og hvor mange som var å heiet.

Siden Eline hadde løpt dette to ganger før hadde hun planen klar, og var bestemt på å ta drikke og/eller mat hver 10 runde, og jeg fikk klar beskjed før løpet at viss hun sa nei til dette i løpet av løpet måtte jeg tvinge henne.

1. Snakk hele tiden men jeg svarer ikke
2. Begynner jeg å sakke av tempo tving meg opp igjen
3. Tving i meg mat/drikke
4. Løpe på 5 timer (rundetid på 3.15)
5. ..ikke glem å snakk
6. Ikke start i for raskt tempo
— Eline sine regler

Reglene var konkrete og planen var klar. Jeg holdt 4 av 6 regler. Flaks for meg at Eline er blind, slik hun ikke kunne se at jeg rundlurte henne på tidene, men la meg ta dere med til starten av dagen:

52504072_10155902402751056_1545033262609465344_n.jpg

På lørdag ankom vi Oslo i god tid. Fikk sjekket inn på hotellet, spist godt og snakket om alt og ingenting. Hun var nervøs, og det forstår jeg godt. Jeg pleier også å kjenne på det foran årets store mål. Klokken 14.45 startet festen, og det var helt fullt. De første 10 rundene var grusomme. Kjedelig, kjente det var vondt i ben og jeg måtte tisse, men prøvde å holde motet oppe med å snakke hull i hode på Eline. Jeg pratet om alt mellom himmel og jord. Da vi passerte runde 20 følte jeg at vi hadde løpt i en evighet, men realiteten var at vi bare hadde løpt 1/5 av løpet. Eline begynte å mase om å sakke tempoet, så jeg følte på meg at hun også hadde en tung dag. Jeg sa ja, men gjorde ingenting med tempoet, for jeg var sikker på at hun ville greie dette (og dette var egentlig raskere enn hun hadde sagt at vi skulle ha i snitt). Vi hadde plassert litt drikke og mat på et eget bord, men hver runde kunne vi forsyne oss av drikke og mat på felles stasjoner også.

Runde 30. Jeg visste ikke hva mer jeg kunne snakke om, følte jeg hadde sagt alt jeg. Prøv det selv, det er ikke så lett å holde monolog over lang tid. Så jeg begynte å dikte og jeg fortalte historier uten handling.

Runde 50 var for meg en befrielse. Da var vi godt over halvveis, og for hver runde vi nå gjennomførte så nærmet vi oss veldig målet. Mat og drikke ble litt oftere enn hver 10 runde, og Eline drakk som en helt mens jeg glemte det ut, så det holdt med det glasset jeg fikk i meg etter 10 runder.

Resten av løpet gikk som en lek, og det er første gang i historien at jeg har løpt negativ splitt. Eline maste titt og ofte om å senke tempoet, men jeg tok en spansk en, både en og to ganger. Jeg så jo på henne at det gikk fint, og pusten var bunnsolid, så det var bare hode hennes som spilte henne et puff.

Tiden ble imponerende 4.46, og vi moset målsettingen vår. Vi var aldri over 3.15 per runde og vi la inn en spurt de siste 2 rundene, og lå da på rundetider under 3.00. Gleden var til å ta og føle på, og vi trippet hjem i ekstase begge to.

Vi ble den 19 beste kvinnen totalt, og 5 beste i pulje 2. Jeg tar igjen av meg hatten for Eline. For en dame, for en innstilling, her har vi mye å lære.

Da har jeg prøvd å være guide også, og det ga mersmak. Det er noe spesielt å løpe for andre og det å kunne dele gleden i ettertid gir en enda bedre glede, kanskje det kalles en lagspiller?

Ha en fin uke folkens :)

Therese NordbøComment