Baksiden av paradiset

Da vi var i Brasil levde vi så og si på skyer hele oppholdet. Det var en fest, og alt som ble gjort var lystbetont. Beachvolley, beachfotball, bading, god mat, fjellturer, konserter, ja egentlig alt det vi ville til en hver tid. Men den ene dagen hadde vi satt av til å besøke et hjem for kvinner. Et hjem som skulle hjelpe kvinner tilbake til samfunnet. Vi visste ikke så mye før vi kom, men besøket satte virkelig spor. 

IMG_9273.JPG

Vi ble hentet en tidlig morgen av en taxi. Denne taxien kjørte oss 1 time bort fra Rio, og Copacabana som var vår base for oppholdet. Vi var litt spente, da vi ikke helt visste hva som ventet oss. En koselig liten port ble åpnet for oss, og på innsiden så det ut som en godt brukt leirskole. Det var en liten lekeplass, en fotballbane og litt forskjellige småbygg som alt skapte et inntrykk av et lite og rolig samfunn. Vi så noen små barn løpe over plassen og gjemte seg bak trær og dører. De tøffeste turde å komme litt nærmere, men skepsisen var større enn nysgjerrigheten hos de fleste av dem. 

En svensk sjømann, Stefan, hadde for 30 år siden valgt å ha et lite friår i Brasil. Det han så bak fasaden av fargerike Rio greide han ikke å overse. Gatebarn som ble skutt av politiet var hverdagskost, og selv om det daglig ble drept mange gatebarn ble det stadig flere og flere. Problemet var at unge mødre gav barna sine bort til barnehjem, barnehjemmene var fulle, og barna rømte i store grupper. På grunn av den dårlige kapasiteten ble ikke disse barna lett etter. Disse barna slo seg sammen med andre, og de ble til familier på gatene. Mat var det lett å få tak i, da restaurantene kaster store mengder hver dag, men politiet greide de ikke å gjemme seg for. Stefan ønsket å gjøre noe for disse barna, noe annet enn hva mange av de andre hjelpeorganisasjonene gjør, da fokuset ofter blir på å gi klær og leker.  

Jeg ville hjelpe til i et tidligere ledd, før barna blir gatebarn.
— Stefan Martinsson

Ideen hans ble til et hjem for unge mødre, alenemødre og kvinner som blir utsatt for vold. Her kan kvinner søke hjelp til å komme seg opp igjen. De får utdanning, hjelp av advokat, psykologer og barnehageplass. Det finnes ingen murer, og de blir ikke tvunget til å være der (noe Stefan selv ser på som nøkkelen til suksessen). Men det blir satt krav til kvinnene. De må studere, delta på debatter og alle får arbeidsoppgaver i huset som matlaging, rydding og andre normale oppgaver som hører til i hus generelt. 

Kvinnene hadde noen ekstremt rørende historier. Vi fikk blant annet høre om en jente som hadde blitt voldtatt av faren sin. I Brasil er det slik at fedre kan ha sex med døtrene sine så lenge de er over 14, men hun er var under, og hadde blitt gravid. Vi hørte om jenter som hadde blitt skamslått av ektemenn. Øynene mine var fulle av tårer og jeg ble helt satt ut da den ene historien var verre enn andre. Du sitter der å har så lyst å hjelpe, gjøre noe, mens du kjenner på en utrolig takknemlighet over livet du har hjemme i trygge gode Norge. 

dope0500.JPG

Vi lekte med barna i mange timer. Det tok ikke lang tid før de ble varme i trøyen. Dette satt virkelig spor, og jeg ønsker meg tilbake. Jeg har faktisk mailet litt med Stefan i ettertid, for å se på muligheten om å kanskje få jobbe der litt frivillig i en periode, så vi får se hva som skjer :) 

Legger ved en liten filmsnutt av dagen vi hadde der inne, da Stian og Herman dokumenterer det meste, sånn ca alltid ;) Ta en titt da vell. 

<3 T