Når motoren streiker

En bil med en motorfeil er ikke mye å skryte av. Finnes det noe mer frustrerende enn at bilen ikke starter en kald vintermorgen? En bil med en defekt motor er like ubrukelig som det å kjøpe en frossenpizza uten tilgang til steikeovn/steikemuligheter. Det samme gjelder kroppen vår. Slutter motoren vår å virke så er det ikke mye vi kan gjøre. Det som tidligere var en selvfølge blir plutselig et kav og et ork, og kanskje også en umulighet?!..  

 Jeg vil bare oppfordre alle til å delta på Wings For Life første helgen i mai!

Jeg vil bare oppfordre alle til å delta på Wings For Life første helgen i mai!

De fleste av oss lever relativt hektiske liv. Vi ønsker å gjøre mest mulig på kortest mulig tid. Jeg kan jo bare snakke for meg selv, men regner med at jeg i alle fall har noen andre med meg når jeg sier at jeg ønsker å få med meg alt. Jeg vil ikke gå glipp av noe! Jeg ønsker å prestere, jeg ønsker å utvikle meg, og beskjeden som jeg er, jeg ønsker å bli best.

Iallefall den beste utgaven av meg selv som overhode går an!

Men plutselig så skjedde det som absolutt ikke skulle skje. I januar kjente jeg at kroppen begynte å forfalle. Jeg følte jeg var en blomst uten vann. En blomst som dag for dag visnet hen. Formen pekte helt feil retning, og trappen opp til kontoret ble et kav. Jeg måtte ta pause når jeg gikk i oppoverbakker, og de rolige turene mine ble mitt verste mareritt. For ikke å snakke om intervalløktene som ikke lot seg gjennomføre. Frustrasjonen spredde seg, og de negative tankene tok overhånd. Jeg prøvde å forklare det til de rundt meg, men det var så vanskelig å sette ord på det, jeg visste jo ikke hva det var?!

Hode tenkte 24/7, non stop. Til lengre tid det gikk til svartere ble tankene. Jeg var så nær å bare gi meg, legge opp. Denne løpingen gav meg jo ikke noen glede lengre. Jeg sammenlignet meg konstant med hvordan jeg var for bare noen uker siden.

Jeg prøvde uker uten trening. Jeg prøvde mindre trening, mer mat, sunnere mat, mindre sunn mat, mer søvn, ja egentlig alt jeg kunne komme på at kunne hjelpe meg opp igjen. Til mer jeg prøvde til verre ble kroppen og energinivået. Jeg løp rolige turer som endte opp med at jeg brøt og gikk gråtene hjem. Jeg tenkte jeg måtte oppsøke lege, men ønske og troen på at jeg ble bedre neste uke vant, og jeg fortsatte nedturen. 

2 måneder gikk. Dom som jeg er så fortsatte jeg bare kjøre mitt. Men på mandag denne uken sa det stopp, og jeg tok endelig til fornuften, jeg fikk meg en legetime. Etter at jeg hadde forklart hva og hvorfor bestemte han seg for å ta utallige tester, og jeg krysset fingrene for at han skulle finne noe. For selv hvor fælt det må være å få dokumentert svart på hvitt at du feiler noe, er det så utrolig mye bedre enn å gå rundt å ikke føle seg vell. Det viste seg at jeg fikk viljen min relativt kjapt, jeg fikk nemlig svar på dagen. Kroppen min hadde manko på blod. Jeg hadde kun en blodprosent på 7. For meg sa det ingenting, før han forklarte at vi skal ha 14. Jahaa, jeg har altså halvparten av det blodet jeg egentlig skal ha. Grunnen vet vi ikke enda, så vi må teste litt til, men nå vet jeg i alle fall at det feiler meg noe, og at jeg ikke bare plutselig ble i kjempe dårlig form!  

Men allikevel. Dette er ikke verdens undergang, prøver jeg å si til meg selv. Men jeg tenkte jeg måtte forklare min stillhet til dere. Det er deilig å vite, og nå kan vi jo begynne å bygge opp igjen. 

Det er sol, kom dere ut :) 

<3 T

Therese NordbøComment