Helt tom

Kanskje det hjelper å skrive? Det hjelper ikke å løpe, heller ikke å snakke. Jeg forstår det ikke. Det skjedde så brått. Vi skulle jo bli best sa du. Du og jeg erobra verden. Og du skulle begynne å trene igjen, komme i form og bli med meg på noen av øktene.

Du spurte alltid hvordan det gikk, viste omsorg. Gravde i det jeg ikke ville snakke om. Du var akkurat som den moren som bryr seg litt for mye om alt, litt irriterende men allikevel godt. Vi lo bare av det. Du og jeg.

22500601_122194921802912_3509402921269723136_n.jpg

Du startet å rulle ballen, ballen som bare ble større å større. I starten var den så liten. Så liten at det var kun du som så den. Jeg så den ikke, jeg turde ikke se den. Du var så god med ord. Ord som overbeviste meg. Vi nådde målet. Fader heller, maraton under 3 timer! Det er din bragd.

Du ba meg satse. Jeg hadde talent sa du. Jeg hadde pågangsmot, jeg hadde det jeg trengte for å nå langt. Du ba meg åpne øynene, tørre, tenke stort. Sette meg høye mål. Si målene høyt. Du sa du var misunnelig. Misunnelig på alt jeg kunne oppnå, alt jeg kunne klare. 

Du utfordret meg på jobb. Ba meg ta sats å hoppe i det. Tørre å feile, tørre å ta stor plass. Tørre å være best. Være best på en ydmyk måte. Du heiet jo på meg. Jeg kunne bli noe sa du. Men hva med deg? 

Du sa jeg skrev bra. Jeg skrev slik du ønsket at du kunne skrive sa du. Du var raskt fremme med en tommel opp eller et lovord. Du fikk meg til å ville fortsette. Vi delte gleden skrivingen gav, vi brukte det begge som terapi. Men nå er det bare meg. Meg og skrivingen. Du skulle jo skrive så mange romaner. Du lyste opp når du snakket om alle historiene du hadde i hode. Du startet jo, hvem skal avslutte dem?  

Onsdag, torsdag, fredag, lørdag. Fire dager etter at du gratulerte meg med dagen. Fire små dager etter at vi snakket om den gode grunnmuren jeg var i ferd med å bygge opp. Fire dager etter vi snakket om hva løp jeg skulle ha denne sesongen. Fire dager etter at du sa at du gledet deg til å følge meg videre..

To dager etter at du inviterte meg til salgsledersamlingen du skulle ha i februar. To dager. 

Hvorfor sa du ingenting? Jeg kunne ha hjulpet deg. Vi kunne ha fikset dette. Du hadde troen på meg, hvorfor trodde du ikke at jeg hadde troen på deg?

Lørdag. Mamma ringte. Uforståelig. Borte. Borte på ekte? Jeg ble sint, så ble jeg tom. Tom. En rar tomhet følger meg.

Takk.

Nå gråter jeg.

Therese Nordbø6 Comments