Steg for steg

Jeg har blitt spurt en del om hvordan det egentlig er å løpe et maraton, hvordan jeg tenker og hva som holder meg oppe alle disse kilometrene. For det er jo tross alt snakk om timer. Og du opplever som oftest både oppturer og nedturer i løpet av et maraton. Selv om ikke jeg har fasiten, så skal jeg iallefall komme med mine tanker rundt temaet.

Nå har det gått over en uke, og jeg har fått løpet litt på avstand. Så nå er jeg klar til å ta dere med, steg for steg...

IMG_3013.JPG.JPG

Det hele startet rosenrødt, og i etterpåklokskap, sikkert litt for raskt. Men nå skal jeg ikke drepe starten. 

Ikke vet jeg hvordan, men jeg var iallefall så heldig å få starte i pulje B. Som de fleste vet så er B etter A og A er først. Så logisk nok, så er B rimelig langt fremme. Av i alt 44 000 mennesker som skulle løpe så var jeg blandt de 200 fremste, om ikke enda lengre fremme. Lille urutinerte meg blant store kjente navn. For verdens beste løpere var tilstede. Planen var soleklar, det skulle settes ny verdensrekord, både for kvinner og menn. (Det greide de forresten ikke, da forholdene ikke var særlig bra, og sjefen selv løp 18 sekunder for sakte. Bedre lykke neste gang Eliud Kipchoge). 

Skjermbilde 2017-09-26 kl. 17.01.31.png

De første 10 km var strålende, sett bort fra mye regn og vind. Jeg hadde i snitt en fart på litt under 4 min/km, og lå godt an til å komme i mål med god margin under 3 timer (som var målet). Men som alle vet så er 10 km ut i et maraton ingenting, og mye kan skje på de neste 32 km. Noe av det første jeg lærte av Birger når jeg begynte å trene til maraton var at jeg garanter ville møte på både oppturer og nedturer i løpet av et løp, og det stemte så til de grader. Da jeg bikket 12 km møtte jeg meg selv i døren. Hode mitt ble plutselig bombardert av negative tanker. Og det skjedde så plutselig. Jeg begynte å tenke på alle kilometrene jeg hadde igjen, at jeg var sulten og at skoa var tunge og fulle av vann. Alt var negativt. Løypen som egentlig ikke består av en eneste bakke, følte jeg hadde bakker på bakker på bakker. Jeg har aldri spist eller drukket energidrikker i løpet av et løp før, men hadde tilfeldigvis fått to godterier av Ester før start som jeg hadde lagt fint i lommen min, som en kriseløsning viss jeg virkelig skulle gå tom. Planen var å ta dem på 30-35 km, men den første ble slukt etter 12 km. Jeg følte den gav energi, den fikk meg iallefall til å tenke litt positivt. Da jeg kom til 15 km måtte jeg ty til den andre også, for da var humøret nede igjen. Etterpå spiste jeg og drakk på alle stasjonene som var langs løypen. Ikke fordi jeg var tom for energi, men for å få tankene over på noe annet. 

Kilometrene gikk, og jeg hadde humørsvingninger som en annen idiot. Jeg kjeftet litt på meg selv da jeg oppførte meg som en annen bortskjemt tenåring. For det er jo ingen som tvinger meg til dette, det er jo helt frivillig. I tillegg burde jeg heller vært takknemlig for hva kroppen min greier å prestere, det er jo absolutt ingen selvfølge at jeg har en kropp som fungerer i det hele tatt! 

Små lyspunkt var der jo hele tiden, og det var nettopp disse som fikk meg til å holde motet oppe. Folk ropte navnet mitt og heiet meg frem, og hver gang jeg så en løper med et norsk flagg på ryggen fikk jeg ekstra energi. Det samme fikk jeg hver gang jeg så noen som hadde det tyngre enn meg (huff, det er egentlig litt frekt å si)

Skjermbilde 2017-09-26 kl. 17.01.48.png

Akkurat i det jeg så 30km skiltet kjente jeg litt prikkinger bak i høyre legg. Dette var nytt for meg. Det var akkurat som små støt. Disse støtene forstod jeg raskt var starten på krampe. Det forplantet seg til den andre leggen også. Jeg skal love deg at løpsstilen min ble latterligere og latterligere etter som kilometrene gikk. Og tidvis så hoppet jeg avgårde. Selv om det gjorde litt vondt, så fikk det faktisk de mørke tankene bort, for nå var alt fokuset på å greie å gjennomføre.

Det ble ingen spurt, for bena hadde ikke noe høyere gir å by på, men halledussen, 2.57!!!! TO TIMER OG FEMTISYV MINUTTER, og målet ble nådd! 

Da målstreken var krysset kjentes alt helt fint ut. En lettelse og en glede uten like. Jeg fikk medaljen rundt halsen og noe godt å spise før jeg trasket bort for å finne klærna mine. Men der startet en komedie uten like. Som jeg nevnte så har jeg aldri før hatt kramper, og har aldri helt trodd at kramper er så vondt som folk skal ha det til. Men det beklager jeg virkelig. For etter å ha veltet meg ned på gresset for å skifte så satte leggene mine igang med et krampemaraton uten like, begge bena. Forbipaserende spurte om det gikk greit, jeg prøvde å si ja, men skiftet fort om til et hylende nei. For leggmusklene stod virkelig rett ut. Det var grusomt vondt, og ingenting å gjøre. Jeg fikk heldigvis hjelp av en dansk mann som begynte å slå og slå på leggene mine. Og etter 20-30 minutter, greide jeg å få på meg en bukse. Så enda en gang unnskyld til alle jeg har sett rart på som legger seg ned med kramper.

Når enden er god er allting godt, sier de, og jeg tror det stemmer. 

Det er litt dumt at jeg sitter igjen med en så dårlig opplevelse når arrangementet var så utrolig bra, og folk stod langs hele løypa og heiet oss frem. Jeg tror bare ikke jeg hadde dagen mentalt, om det går an å si. Men jeg gjennomførte, og nådde målet mitt. Og ja, jeg skal gjøre det igjen, og jeg skal ned på 2.4x! Når og hvor, det vet jeg ikke, men jeg vet at jeg skal og vil og kommer til å greie det!

<3 T

Therese NordbøComment