Dagen før dagen før dagen

I vinter skrev jeg et blogginnlegg om kompisen min Kyrre som skulle løpe, eller det heter vell delta på, Norseman Xtreme Triathlon dette året (les innlegget her). Det føltes så lenge til da, men nå smeller det snart. Idag er det faktisk dagen før dagen før dagen. Jeg er supernervøs, sikkert enda mer nervøs enn han selv er. Når jeg tenker på det kribler det i magen. Jeg vet ikke hvorfor, for jeg skal jo ikke gjøre noe?! Men det kan være det er fordi jeg vet hvor mye det betyr for ham, og ikke minst, jeg vet hvor mye han har lagt ned i dette!

 Kyrre på en av svømmeøktene

Kyrre på en av svømmeøktene

Kyrre bare smiler og gleder seg, han svever nesten når han går omkring. Mamma nektet å tro at han kunne glede seg til noe sånn, men da svarte han bare at det er akkurat som når hun gikk gravid, etter 9 måneder så er du temmelig klar til å få det overstått. Jeg bare trekker på skuldrene, jeg har jo verken vært gravid eller gjennomført et så sykt løp som dette.

Igår spurte jeg han om hvor lang tid han beregnet på hver del: 

Jeg håper på ca. 1.10-1.15 på svømmingen, 6.30 på syklingen og ca 5 på løpingen. Klaffer alt bør 13 timer hver innen rekkevidde.
— Kyrre

Fyttikatta, 13 freaking timer!!? Det er nesten to arbeidsdager, i strekk! Og dette frivillig. Jeg greier rett og slett ikke å sette meg inn i hvor sykt dette egentlig er. Men jeg vet det ligger mye hardt arbeid bak det. I de 10 månedene det har gått siden han fikk vite at han fikk delta har kun dette løpet vært i hode på han, hver eneste dag, hver eneste time. Hvor han har fått motivasjonen og overskuddet fra, det vet ikke jeg, for det er virkelig umenneskelig.

Som jeg nevnte, i dag er det dagen før dagen før dagen, så jeg tok en prat med han for å sjekke ståa.. 

Klokka er 04.30. Her står jeg. I mørket. På ei ferge på tur ut i Hardangerfjorden. Og snart klar til å hoppe av fergen og svømme inn til Eidfjord, før sykling rundt Hardangervidda og påfølgende maraton venter.

Tenk deg den følelsen. Noen tenker på det med frykt, jeg kjenner derimot at jeg gleder meg vanvittig. Snart er ventetiden over, og kun to dager gjenstår før jeg plasker rundt i Hardangerfjorden.

Det kommer til å bli tungt. Og det kommer til å bli vondt. Men har det noe å si? I den store sammenheng betyr et halvt døgn med slit lite når man måler det opp mot de 470 treningstimene som jeg har lagt ned i forkant av konkurransen. Ti måneders trening skal omsettes i Norseman Xtreme Triathlon. Game on!

 Bodø ass

Bodø ass

Veien fram til Norseman har på ingen måte vært en eneste lang og frydefull reise. Det har vært dager der kroppen har vært sliten eller at hodet ikke har vært så veldig giret. Morgener der jeg har foretrukket å ligge under der varme dynen snarere enn å løpe i pissregnet ute. Og atter treningsøkter der det har vært så tungt at jeg mest av alt har hatt lyst til å gi meg. Likevel har jeg vært heldig. For alt i alt har slitet gitt meg mer enn det har kostet. De tunge dagene har vært betydelig færre enn de dagene der jeg med iver spretter opp av sengen klar for å gripe fatt på dagens fysiske og mentale hinder. Jeg har merkelig nok ikke mistet motivasjonen underveis i treningsopplegget. Den indre drivkraften til å fullføre har vært stor. Større enn jeg trodde.

Jeg fikk kjenne på dette da jeg møtte på skikkelig motstand i midten av april. Etter noen harde uker med trening både på sykkelrulle og i løpeskoene kom det som nærmest måtte komme. Skade. Jeg pådro meg en saftig slimposebetennelse i kneet. At jeg hadde klart å pushe meg i hele seks måneder før en belastningsskade skulle melde seg er jeg ganske fornøyd med tatt treningsmengden i betraktning. Hadde jeg kunnet unngå skaden? Jepp! Jeg er kiropraktor av yrke og kan skadeforebygging, treningsbelastning og skader fra A til Å. Yrkestittel og fornuft kan likevel svikte og bli satt til side når man har en enorm iver etter å pushe seg selv stadig hardere. Man kan fort bli blindet av å fokusere for mye på målet i stedet for å fokusere på hvert enkelt skritt som må tas for å nå selve målet.

Jeg kunne verken svømme, sykle, eller løpe uten å få knesmerter. 4-5 uker med alternativ trening og intens behandling ble løsningen. Det var uheldig å miste verdifull trening i slutten av perioden med grunntrening, og hadde det gått noen uker til så måtte jeg revurdert deltakelsen i Norseman. Jeg stod på for å bli skadefri. Og heldigvis ordnet det seg og jeg kan se tilbake på skadeoppholdet som god mental trening.

 Se den rosa badehetta, småfemi spør du meg!

Se den rosa badehetta, småfemi spør du meg!

Snart er reisen til Norseman over. Nå er det to dager med fokus på arbeidsoppgaver og oppbygging av overskudd. Jeg har tilbakelagt ca 5300 km på sykkel, ca 1500 km løping, og et utall av timer i bassenget, turnhallen og styrkerommet. Jeg har jobbet målrettet for dette ti måneder, og jeg klarer knapt å vente på startskuddet. Lørdag kl.05.00 smeller det. Og jeg skal nyte hvert sekund og hver eneste kalori som forbrennes. For 12 år siden resulterte en stygg trafikkulykke at jeg måtte krype ut av en havarert og brennende buss med brudd i brystryggen. Om to dager er jeg selv i fyr og flamme. Jeg vet nemlig at hver eneste meter kommer til å bli en seier.

Ja Kyrre, nå smeller det snart. Jeg heier som bare det. Jeg kommer til å være anspent hele lørdag, og jeg kommer til å ta seiersdansen når jeg vet du står på Gaustatoppen (eventuelt ligger på Gaustatoppen). 

Du er en helt og en maskin. Lykke til. 

<3 T

Therese Nordbø1 Comment