DRITTLEI

Igår klikket det totalt i hode mitt. Drittlei. Ikke av løping, ikke av trening, men av turstiene rundt meg, og da spesielt vannene. Mosvannet, Stokkavannet, Hålandsvannet, ja alle som ett, jeg fikk dem helt opp i halsen. Alt av kropp og sjel nektet tanken på å løpe rundt dem, og jeg ante faktisk ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg vet jeg har skrytt dem høyt opp i skyene utallige ganger, og det er jo egentlig luksus å ha dem rett utenfor døren, men igår var det som å banne i kirken, jeg orket bare ikke tanken på dem en gang. 

Det høres jo helt latterlig ut, men jeg overdriver ikke. Det kan godt være at været spilte meg et puss, eller at seiersrusen plutselig forsvant, eller at kropp og hode kjenner på at det begynner å nærme seg slutten og årets store høydepunkt. Det har vært en lang sesongen, jeg skal ærlig innrømme det. Men hallo, 1 måned igjen, jeg må greie å holde det oppe i en måned til.  

IMG_0031.JPG

Så til info; det skjer meg også, og igår var det vannene som fikk gjennomgå. Men jeg kom meg ut til slutt, og etter slike kamper blir ofte turen ekstra deilig. Det ble Mosvannet og en liten tur rundt Våland. Det trenger ikke være så langt for å gjøre nytten sin. Forresten så kjente jeg på første tendens til høstluft, og for ei som elsker høst, er det balsam for sjelen. Smil...

Nok om det. Idag gleder jeg meg som et lite barn til den norske toppserien i håndball kastes igang. Heia Sola!!

<3 T

Therese Nordbø1 Comment