Seier

Ja hva skal man si. Igjen tusen takk. Jeg er glad. Kanskje ikke så rart, men jeg tar ikke all denne støtten forgitt, så derfor må jeg bare si det gang på gang på gang, tusen takk. 

.. men la oss se på løpet. Halvmaraton er ikke mitt fokusområdet, og siden dette løpet kun skulle være en del av treningen min frem mot Berlin Maraton, hadde jeg tenkt å holde deltakelsen relativt skjult. De jeg trener med visste det selvfølgelig, og de nærmeste, men jeg flagget det aldri her på bloggen (beklager det) eller på facebook. Grunnen til dette er rett og slett at jeg legger så stort press på meg selv at jeg ikke ønsket ytterligere press fra omverdenen. Mye kan skje på slike lange løp, og iallefall når du har en kropp som er overloaded av mye trening. Du er aldri garantert seier, selv om noen tror det, og det er det som gjør meg mest fortvilet.. Men men.. Denne hemmelighetsholdningen røk iallefall ganske kraftig da Ingrid bestemte seg for å ønske meg lykke til på facebook, så nok om det :)  

7.jpg

Så kom dagen. Lørdag. Det var regn i luften, men relativt god temperatur, da vi for en gang skyld slapp vinden som pleier å være festbremsen her på Vestlandet. Jeg åpnet bra. Det var deilig å kjenne at kroppen responderte bra fra starten av. Jeg var ikke superlett, men sammenlignet med murstenene jeg følte jeg hadde under bena på samme løp i fjor, var dette en sann glede. Etter en runde rundt Mosvannet ble jeg liggende alene, da de beste mannfolka var alt for gode til at jeg kunne henge meg på. Akkurat det at jeg slapp dem er jeg veldig stolt av, for jeg har en tendens til å gå litt for hardt ut.

Jeg følte meg aldri truet under løpet (er det litt kjepphøyt å si?!), så jeg slapp å gå ned i den beryktede kjelleren. Dette førte til at jeg kunne sette mer pris på alt som skjedde langs løypa. Det er så gøy at folk stiller opp og heier oss frem. Jeg vet ikke om dere aner hvor mye det egentlig betyr for oss som løper, iallefall for meg! Det gir en påfyll av energi og motivasjon. 

 Sara kom inn som nr 2, wohoooo :)

Sara kom inn som nr 2, wohoooo :)

Før løpet hadde jeg satt meg et mål, og det greide jeg dessverre ikke å fullføre, det var litt kjipt. For noen uker siden lærte jeg om negativ splitt. Da jeg fikk dette forklart ble jeg ledd av, for det burde visst alle løpere vite hva var. Så jeg er tydeligvis ikke noen løper enda. Men for de av dere som er i samme kategori som meg, så betyr det at du øker hastigheten siste del av løpet. Så ja, det var planen min på lørdag, men det skjedde aldri. Før halvveis lå jeg godt under 4 min/km, siste halvdel lå jeg på 4 min/km. Så jeg tror jeg må jobbe litt ekstra med å pushe meg selv! Det ble til slutt en snittfart på 3.57 min/km, og det er også dette jeg drømmer om å ligge på i Berlin. Eller litt senere aksepterer jeg, da 4 min/km hadde gjort meg overlykkelig.

Det jeg husker best av hele løpet, det var de siste 900 metrene. For da var det så mange kjentfolk. Jeg ble så overrasket og så glad, og på tampen til rørt. Jeg jublet, danset, hoppet og skrek, og vinket til alle kanter, og visste egentlig ikke helt hvor jeg skulle se..

21106353_746119485588041_6648471222301728451_n.jpg

Jeg våknet opp til en god kropp igår, og jeg hadde meg en alle tiders 30 km sammen med Ester. Vi måtte jo nyte den ekstra sommerdagen vi plutselig fikk. Turen gikk fra Vaulen badeplass og langs fjorden, inn til Sandnes og videre mot Dale for så og snu- A N B E F A L E S !

Nå er det bare å ta seg i nakken og jobbe steinhard den siste måneden før det hele braker løs, Berlin Maraton here I come!! 

Note to my self: Øv på feiring sånn at jeg kan se sånn noenlunde ut på bildene iallefall. 

<3 T

Therese NordbøComment