Etter jul

O´jul med din glede. Onsdag (se her) fortalte jeg om første del av året som løper. Idag tenkte jeg å ta for meg andre halvdel... 

IMG_1351.JPG

2017 ble sparket igang med en heidundrende treningsleir til Gran Canaria sammen med Kyrre. Han trente seg opp til Norseman Xtreme Triathlon mens jeg siktet meg inn mot Hamburg Maraton (som en del av oppbygning til årets store mål, Berlin Maraton). Vi trente 2-3 ganger til dagen, spiste masse, testet ut litt yoga, badet, sov og så VM på ski. Fyttigrisen så heldige vi var med været. Sol og blå himmel hver eneste dag, og absolutt ingenting å klage over. Jeg fikk for første gang testet ut mine raske briller, fikk smaken på å løpe i fjellet, forvirret oss løpende (både ufrivillig og frivillig) på nudiststrand, løp oss vill (ikke bare en gang), trente styrke og badet. Resten av hotellet var nok over 70, og alle var ikke overbegeistret over vannaktiviteten vår. 

IMG_1375.JPG

Så kom påske og rett etterpå kom Hamburg maraton. Her var det kaldt, faktisk iskaldt. Fin by, fint opplegg, dritt kropp. Det var kort oppsummert, men allikevel realiteten. Da startskuddet gikk åpnet himmelen seg, og tidenes haggelvær startet. Vinneren av herreklassen (en fra Dubai) fortalt at det var første gang han hadde sett haggel og noe som lignet på sne. Men nok om det. Etter 15 km måtte jeg bryte. Hjertet sviktet igjen, og med beskjeden fra legen i bakhode turde jeg ikke å fortsette. Kald, skuffet og full av tårer trasket jeg hjemover. Fant verken Birger (treneren min), hotellet eller noen som snakket engelsk. Så jeg gikk rundt å gråt og var forbannet i en timestid (kan leses om her) før jeg endelig fant startområdet og klærna mine. Det som skulle være tidenes fest og opplevelse ble til min største nedtur noen sinne! 

FullSizeRender.jpg

Jeg var langt nede da jeg kom hjem. Visste ikke helt hvordan jeg skulle gå frem eller hva jeg skulle gjøre videre. Jeg følte ikke bare at jeg hadde skuffet meg selv, men også Birger og familie og venner som jeg hadde nedprioritert i et halvt år. Tenk å fokusere så mye på seg selv og allikevel mislykkes så til de grader?! Etter noen dager uten trening tok jeg tak i meg selv. Det kunne ikke fortsette slik, jeg forfalt, både fysisk og psykisk. Sakte menn sikkert kom gleden tilbake, og formen fulgte hakk i hel.

1 mai kjørte jeg en god og tøff morgentrening. Planen videre var å reise hjem til mamma og pappa for å grille og slappe av før økt nr 2 stod for tur. På ferjen møtte jeg på Anita som skulle løpe Strandamila. Etter litt overtalelser ble jeg med henne (jeg er alltid beredt og har alt det nødvendige i bilen, eller jeg kaller det nødvendige ting andre kaller det rot), og da kom oppturen! For en lettelse det var. Løpet gikk utrolig bra, med tanke på bena og morgenøkten tidligere samme dag. Jeg vant, og dette var noe jeg trengte akkurat da. 

18261579_1540293885982785_531148258_o.jpg
18318823_1540294035982770_496516479_o.jpg

En liten uke etterpå var det klart for Wings For Life. Planen var å gi seg etter halvmaratondistansen, for å slippe den lange restitusjonstiden. Alt klaffet denne dagen. Både været og kroppen var på mitt lag. Rett før jeg skulle gi meg ropte noen som stod å så på at Heidi Weng hadde sprukket. Det var kun hun forran meg, jeg kunne jo ikke gi meg da. Da jeg så opp så jeg henne, og det gikk alt annet enn fort med henne. Motivasjon!! Jeg fortsatte, og fortsatte, og fortsatte. Jeg løp relativt rolig, trodde jeg. For jeg holdt lett en dialog med to Red Bulljenter som syklet ved siden av meg. Men da jeg hadde løpt maratondistansen viste klokke 3.01. Det var da jeg forstod at jeg virkelig hadde dagen. Jeg fikk beskjed om at alle jentene hadde blitt tatt igjen, så jeg senket tempoet enda mer, og jeg kan ikke si annet enn at jeg var utrolig glad når Henrik Kristoffersen kom kjørende, og det var min tur til å kaste inn håndkleet. Jeg vant, og hadde da løpt over 46 km for de som ikke selv kan løpe! Det var ikke seieren i seg selv som smakte best, det var mer hvordan kroppen responderte. ENDELIG!

DSC_0439.JPG

I mai gikk det virkelig slag i slag. To uker etter, eller var det en?! Rett rundt hjørnet var det iallefall duket for Holmenkollstafetten. Det er alltid gøy, og da byr Oslo virkelig opp til fest. Jeg skulle ha min debut på bane, og ikke hvilken som helst bane, men Bislett. Rundt meg var det bare jenter i bikini (eller sportstopp og truse heter det vell egentlig) og piggsko. Så jeg følte meg litt malplassert i min singlet og shorts, og ikke minst normale joggesko. Første stigningsløp på oppvarmingen kjente jeg at det rev i baksiden. Jeg visste jo at det var litt for kort tid mellom dette løpet og Wings For Life, men hva gjør man ikke?! Jeg og Einar (trener for Spirit) bestemte oss for at jeg skulle stille, selv med strekken, og bare løpe et jevnt løp, ikke spurte. 1500 meter er så sykt mye lengre enn du tror, det var grusomt. Men jeg kom ikke sist, men langt fra først. Jeg leverte vell pinnen fra meg rundt midt i feltet.

FullSizeRender.jpg

Da sommeren kom hadde jeg en veldig koselig telefonsamtale. Og etter en snarvisitt til Holmenkollen ble jeg en del av Ingrid Kristiansen sitt team. Hvem i Norge kan gi meg bedre råd enn selveste dronningen av langdistanse? Greier ikke hun å få fart i denne kroppen, så greier ingen det! 

Jeg har nå hatt en kjempe god treningsperiode, og ser virkelig frem til Berlin maraton, og årets store test. Det er først da jeg kan konkludere med om dette året har gitt det utbyttet som jeg håper..

<3 T

     

     

    Therese NordbøComment