Når jeg ser tilbake får jeg et smil om munnen

Nå nærmer det seg 1 årsdag for løpingen min. Tenk det. Fullt fokus på løping i ett helt år. Ingen håndball, eller ingen fast håndball (har vært litt med her og der for gøy), styrke eller andre idretter. Før jeg bestemte meg for å faktisk gjøre dette var jeg litt redd. Litt redd for å bli lei, gå tom, at det rett å slett skulle være for ensformig for meg. Eller at kroppen ikke skulle tåle det, bli skadet! Det er jo det verste som kan skje, for det styrer du ikke selv. Du kan være så flink du bare kan med behandlinger, mat, søvn, restitusjon og øvelser for å forebygge kroppen mot skader, men allikevel kan du ikke garantere deg mot det. Uventede ting kan skje, ting du ikke kan styre.  

Året har gått over all forventning. Jeg tror kanskje det kommer av periodiseringen. Det at ingen uker er like. To mengde uker etterfulgt av en lett, og mye variasjon i øktene både med tanke på lengde, intensitet og form. Jeg har også stiftet mange nye bekjentskaper, mange jeg aldri ville vært foruten. For lagidrett er sosialt, men det er også langdistanseløping. For flertallet av mine økter er økter der jeg løper med andre og snakker. Økter der tempoet er så lavt at du hele tiden kan holde en samtale gående uten problem. Jeg har også fått mer fritid. Jeg er ikke lengre bundet til faste treningstider eller steder. Det er bare å ta med seg joggeskoa, så kan du gjennomføre økten hvor som helst.

Selvfølgelig har dette vært et annerledes år. Mange omstillinger, nye rutiner og et savn etter venner på håndballbanen. Men jeg tror ærlig talt at jeg liker denne type annerledes! For når jeg ser tilbake på alt jeg har opplevd så får jeg et smil om munnen. Og det må vell være et godt tegn?

Gjennom året har jeg møtt på både oppturer og nedturer, mye glede men også mye tårer. Tårer fordi jeg har skuffet meg selv, tårer fordi jeg har skuffet de rundt meg fordi jeg har prioritert meg foran dem men allikevel ikke oppnådd det jeg har ønsker. Tårer fordi jeg har vært frustrert. Tårer fordi jeg har vært sliten. Men også tårer av ren glede. Tårer fordi jeg har vært stolt over meg selv. Tårer fordi jeg ser at all den tiden jeg legger ned gir resultater.

... de neste to månedene blir spennende. Det er nå det skal finpusses, det er nå det skjer..

<3 T

Therese NordbøComment