1 år med løping

Nå er det 1 år og 2 måneder siden jeg la håndballskoa på hylla og nøyaktig ett år siden jeg kom hjem fra tidenes roadtrip i USA og hadde bestemt meg for å kjøre på med løping. Jeg hadde da bestemt meg for å gå all-in, gi alt i iallefall ett år. For nysgjerrigheten på hvor god jeg kunne bli på ett år trigget meg. Det har vært hard jobbing. Blod, svette og tårer er en mye brukt klisje, men det beskriver perfekt dette året. For jeg har ikke bare lagt ned mye tid og krefter i prosjektet, men jeg har gått inn med hele meg. Så når nedturene da kommer, når jeg har vært sliten og resultatene og øktene ikke har blitt som forventet, da har tårene ligget veldig lett...

Det hele braket igang med Stavanger halvmaraton. Mitt første halvmaraton noen sinne. Med jatleg og godt mot snørte jeg joggeskoa hardt og satte igang. Det var grusomt. På mitt første steg kjente jeg at dette ikke var dagen. Jeg var tung og måtte jobbe for hver meter. Den planlagte farten måtte jeg bare glemme med en gang, og jeg skrudde av klokken. Det eneste som talt var å jobbe med meg selv. Tankene var blytunge, og jeg var tidlig inne på tanken om å bli påkjørt, for da kunne jeg bryte. Kilometrene gikk, og kroppen ble ikke bedre. Jeg begynte å telle, og da jeg hadde komt til 12 000 begynte jeg å se lyset. Og heldige meg, det begynte å dukke opp kjentfolk langs løypen som heiet meg frem. Det endte bra da, og jeg kom i mål, faktisk som første kvinne. Følelsen i mål var blandet. Alltid gøy å vinne, men selvtilliten fikk seg en skramme da kroppen var så ufattelig tung. Men jeg gjennomførte iallefall mitt første halvmaraton, og bestemte meg for å bare glemme følelsen og se fremover. 

Skjermbilde 2017-08-21 kl. 16.07.04.png

Oktober. Jeg, Kyrre og Ester, sammen med Mamma og Moster Liv satte snuten mot Amsterdam. Det var tid for maraton. Fy for en folkefest. Folk over alt. Jubel og heiarop, og været var ubeskrivelig flott. Tenk sol og 20 grader i oktober!! Det startet fantstisk. Kroppen var upåklagelig. Jeg holdt skjema. Etter halvmaratondistanse så jeg at jeg gruset min egen tid fra Stavanger halvmaraton, og det gav selvtillit. Plutselig begynte hjerte å tulle. Det var akkurat som om noen begynte å kvele meg. Jeg har aldri opplevd noe lignende. Jeg dro av meg pulsbelte i ren fortvilelse og kastet det så langt bort jeg kunne. Det hjalp ikke. Jeg sank tempoet litt for å se om det hjalp, om jeg sluttet å hyperventilere. Det ble bedre, men ikke helt borte. Jeg forstod ikke helt hva eller hvorfor, for jeg løp på kontrollert puls. Da jeg kom i mål var jeg så utrolig skuffet. Heldigvis fant jeg ingen jeg kjente, så jeg fikk litt tid for meg selv. For all del, det var ikke en dårlig tid, for det er ikke alle som løper maraton på 3.05, men jeg vet at jeg hadde mer inne, og da blir jeg skuffet. Etterhvert kom Kyrre i mål, like skuffet, etterfulgt av mamma og Moster Liv og en champagne. De er jo fornøyde uansett, og spritet opp stemningen. Etterhvert kom også Ester, ingen kommentar. 

IMG_0218.JPG

Da jeg kom hjem fra Amsterdam bar det rett til fastlegen for å sjekke hjertet. Jeg ble sendt videre til hjertespesialist, der jeg fikk vite at hjerte mitt har en del feilslag. Mer enn normalt, men allikevel ikke farlig. Jeg fikk bare beskjed at viss det skjedde igjen måtte jeg stoppe opp..

fullsizeoutput_1cd.jpeg

Sånn endte første del av løpsåret mitt. Jeg var litt usikker på veien videre, men veldig motivert...

<3 T

Therese NordbøComment