Redd for overskudd?

Ivrig. Ønske om å bli best. Trene mer. Trene hardere. Pushe. Sammenligne. Overse. Gjøre det lille ekstra. 

Dette definerer mange treningsglade mennesker, både eliteutøvere og mosjonister, meg inkludert. Og det er ikke noe galt i det. For dette er alle gode tenker, gode intuisjoner og ikke minst viktige mål å ha i et arbeid om å nå ut potensialet sitt. Men det er allikevel noe som mangler. Noe som setter prikken over i'en, noe som gjør at du tar det siste steget opp. 

Belastningen kroppen får av det evige jage, den konstante pushingen, er ikke bra. Når stoppet du sist opp og bare lyttet til kroppen? Kjente etter hva den egentlig trengte? Det er en kunst det å tørre å bremse opp, tørre å legge beina på bordet og bare bli der. Ingrid spurte meg her en dag om jeg var redd for å få overskudd? Redd for å hvile? 

Jeg er jo ikke det! Det var min første reaksjon. Men i det jeg sa det høyt så kjente jeg at jeg løy litt. Jeg måtte le og unnskylde meg, for jeg er jo kanskje det?! For de dagene hvor det står HVILEDAG på planen min så grøsser jeg litt. Det er jo deilig, men det er også noe som ikke stemmer. For jeg har jo tid til å ta en økt denne dagen også. Og tar jeg den ekstra økten så blir jeg vell enda litt bedre?

Det er lett å innbille seg at viss du trener mest så blir du best. Viss du gir mest, så får du det beste resultatet. Jeg har blitt bedre med årene, eller egentlig ikke årene, det siste året er jeg blitt bedre. Det sitter enda langt inne å avbryte en planlagt hardøkt fordi kroppen ikke vil. Men nå i sommer har jeg faktisk greid det to ganger. To ganger tenker kanskje du, akkurat som om det er noe å rope hurra for?! Men for meg er det faktisk det. Det var vanskelig å ta en avgjørelsen, for det strider litt imot min tankegang!

Så hvor vil jeg egentlig med dette? Nei det er vanskelig å si. Kanskje jeg bare vil minne meg selv på viktigheten med å ta en pust i bakken i ny og ne, lytte til kroppen. For kroppen påvirkes jo av dagsform, stress, søvn og mat. Vær venn med kroppen, hør hva den har og si, så får du så utrolig mye mer igjen. 

<3 T

 

Therese NordbøComment