Når kroppen sier nei

Kroppen vår er noe av det mest tekniske og geniale jeg vet om. Jeg er så takknemlig for at jeg har en kropp som fungere og som jeg kan bruke til å bevege meg med, til å gå turer, til å løpe og ikke minst til å leke. Det er ingen selvfølge, og det er noe jeg er takknemlig for hver eneste dag. Tenk alt den tåler, alt den greier og alt den lærer seg. Og det som er enda kulere er at kroppen passer på seg selv. At den helt av seg selv sender ut signaler når vi bør roe ned, når vi bør ta det litt med ro. Det tror jeg er det vanskeligste jeg vet, det og lytte til disse faresignalene. Litt vondter her og der har vi jo alltid, men det å greie å stoppe når disse vondtene går fra vondter til smerte, det er nøkkelen til suksess!

Lise, naprapaten min, ber meg alltid ta disse signalene på alvor. For kroppen prøver virkelig å si ifra om noe. Hun tar den der sinte stemmen når hun snakker om dette, og da vet jeg at det er alvor. Den siste uken har kroppen min begynt å si litt ifra. Ikke noe alvorlig (tror jeg) men jeg bør roe litt ned og bruke litt tid på disse skadeforebyggende øvelsene. Dødskjedelig, men jeg vet jo at det er mye mer kjedelig viss en skade skal komme og jeg må holde meg i ro over en lengre periode. 

Igår da jeg skulle ut å løpe intervallene, som jeg forsåvidt skrev litt om igår i dette innlegget, sa kroppen bare nei. Jeg løp rolig i 15 min til oppvamring, og når jeg skulle øke tempoet og løpe den første 2000 meter intervallen ville ikke kroppen øke farten. Det var totalt stopp. Jeg var motivert, jeg var ikke sliten, tung eller noe sånn, den ville bare ikke. Selv om jeg innerst inne vet at det er viktig å lytte til kroppen så føler jeg at det er et nederlag å ikke gjøre det som står på programmet for dagen. Jeg føler jeg jukser! Men igår var en milepæl for meg, for jeg greide å lytte til kroppen. Jeg fortsatte bare i samme tempo og løp en rolig joggetur på 45 minutter istedenfor. Jeg sitter her med blandede følelser. Jeg har så lyst å si at jeg er glad og fornøyd over valget jeg tok, men det er jeg ikke, men jeg er stolt. Jeg vet det var rett, men jeg hadde jo ønsket at jeg gjennomførte økten slik jeg egentlig skulle. Men det er iallefall et steg i riktig rettning..

Ha en fin helg, og lytt til kroppen :)

<3 T

Therese NordbøComment