Avstandsforhold

Mandag, juli, regn og kaldt. Repeat fra sist uke, og jeg kan sikkert starte neste mandagsinnlegg på akkurat samme måte. Kanskje jeg bare skal lage meg en mal, da kommer bloggskrivingen til å gå mye raskere. For jeg skal jo ingen steder og vi nordmenn er jo verdensmestre til å snakke om været, og siden været ikke forandrer seg kan jeg jo bare poste det samme innlegget hver dag, med kun noen nye bilder og en ny avslutning. Hvorfor gjøre det vanskelig når vi kan gjøre det lett? Sånn der, der var frustrasjonen min blåst ut, og jeg kan ta meg sammen. Det er noe med det, når ullgenseren må på i juli, da er det noe som ikke helt stemmer..

Nå er det enda mer stille her på kontoret. To til i avdelingen har tredd av og tatt steget inn i feriemodus. Varsellampene mine på misunnelsesbarometeret blinker intenst. Fokuser, fokuser. Tror det er verst på mandager. For da har jeg jo oppført meg som om jeg også har ferie hele helgen, og da realiteten tar meg igjen på mandagsmorgenen blir det tungt. Men det var absolutt ikke dette jeg skulle snakke om idag. For mange har lurt på hvordan det er å ha en trener som ikke er tilstede på hver økt, en trener som bor på andre siden av landet?! Hvordan kan dette fungere? 

Hvordan er det å ha så stor geografisk avstand til treneren sin?

For meg er det perfekt. Dette har ingenting med at jeg misliker Ingrid, eller at jeg prøver å lure meg unna. For jeg vet at viss jeg lurer meg unna så lurer jeg kun meg selv og ingen andre. For hvorfor i alle dager skulle Ingrid bry seg om jeg kaster bort en slik mulighet?! Grunnen til at dette passer meg perfekt er fordi jeg liker å kunne bestemme selv når jeg skal gjennomføre dagens økt og jeg liker å kunne trene sammen med venner eller trene alene når jeg trenger litt meg-tid. Etter utallige år med faste treningstider med håndballen var det nettopp dette som gjorde at jeg la opp. Jeg ønsket å ha tid til menneskene rundt meg, jeg ønsket å kjenne på følelsen av å kunne bestemme over min egen fritid.  

 Kvalitetstid med venner samtidig som man trener <3

Kvalitetstid med venner samtidig som man trener <3

Verden blir bare mindre og mindre. Og selv om Ingrid sitter i Oslo og jeg trener i Stavanger så har teknologien gjort det mulig for henne å sitte hjemme å følge mine økter. Både puls, hurtighet og distanse blir tracket direkte på hennes mobil. Selvfølgelig hadde jeg kanskje fått litt bedre teknikk viss hun hver eneste trening stod å så på og pisket meg avgårde mens hun kommenterte på armer og ben og holdning, men jeg tror allikevel at den gleden og roen jeg får av å kunne velge tid og sted selv, og ikke minst, at jeg kan gjøre det sammen med venner, gir meg enda større fortrinn. Og kommentarene hun allerede har gitt meg (og kommer til å gi meg igjen) angående teknikken min er klistret i hode mitt når jeg løper, hver eneste dag, om jeg vil eller ei! Jeg vet også at hun kun er en telefonsamtale borte viss det er noe, og det er betryggende å vite! 

På søndag hadde hun allerede kommentert langturen min på Garmin Connect før jeg hadde fått av meg løpeskoa.

Så hvordan fungerer dette? Ingrid setter opp månedsplaner for meg. Der hun detaljert skriver ned hva som skal gjennomføres hver eneste dag. Her legger hun også inn kommentarer om hva som er viktig å huske, hva som trenes og hvilken puls jeg skal ligge på til en hver tid. Før måneden starter ber hun om kommentarer, om jeg er fornøyd med oppsettet, noe jeg er uenig i eller om jeg rett og slett har andre ønsker. Vi tar også hensyn til perioder som er mer travle, med tanke på jobb eller viss ting skjer. Vi har et stort fokus på at det er viktig å leve, ikke bare trene. Gjennom året samles vi både til treningscamper og enkle treningsøkter der både trening, teknikk og kos står i fokus. 

Dette var altså vårt forhold, og enn så lenge så trives jeg veldig godt. Hyl ut viss du lurer på noe!

<3 T

Therese NordbøComment