Da treningsøktene ble byttet ut med livet

Hei og hopp. Da har det vært stille fra meg en uke, og det er helt bevisst. Det har nemlig vært duket for den årlige familieturen til Hellas. Mamma og pappa tar alltid hele bølingen med seg på tur en gang i året, store og små. Vi har kost oss en hel haug en uke på nydelige Santorini, en uke som føles som noen få dager, den bare fløy av sted! Vi sov på et fantastisk hotell, Aqua Blue, så viss noen skal til Santorini og er usikre på hvor de vil bo anbefaler jeg dette stede av hele mitt hjerte. Du får det beste av basseng, strand, renhet, klasse, god mat og en fantastisk service. What not to like? 

Når det kommer til trening denne uken, har det blitt så som så med det. For all del, jeg har trent, men hardøktene ble byttet ut med kos, og langøktene ble byttet ut med litt kortere økter og en god middag. For selv om jeg har utrolig lyst å nå målet mitt så betyr disse 7 personene jeg reiste med så ufattelig mye mer. Ja til trening, men enda mer ja til livet og familien.

Jeg fikk forresten en ahaopplevelse denne uken, en veldig kjekk en. Når vi er på familieturer drar jeg alltid med meg pappa på løpeturene, om han vil eller ei. Selv om vi kanskje ikke har helt det samme nivået inne, så tilpasser vi hverandre, og økten blir mer en gode nok. Men denne ferien tok vi også med oss lillebroren min, og fytti, han hadde fart i den lange kroppen sin. Han imponerte meg så til de grader! Det er så mye kjekkere å løpe sammen med noen, og ikke minst å gjøre noe sammen med han, så det ble noen gode økter sammen. Eller alle var ikke gode da, og det var vell i grunnen kun min feil. Den ene dagen tok vi en båt fra stranden vår og over til den andre siden av et fjell. Jeg hadde bestemt meg for å løpe tilbake mens de andre tok båten, og heldig som jeg er så ville minsten også være med meg. På planen min stod 14 km, og i mitt hode skulle det passe veldig bra. Jeg hadde jo ikke sjekket noe opp, men magefølelsen min pleier å stemme ganske greit, så det var ingen som sa imot meg.

Vi startet bra. Mye oppoverbakker, og når jeg her sier mye så bar det kun oppoverbakker. Vi løp og koste oss, eller jeg kan kun snakke for meg selv, jeg koste meg. Det er vanskelig å forklare, men jeg blir så glad når folk vil være med meg å trene, så det gir meg litt ekstra energi, og ekstra energi er noe vi alle trenger når vi trener i stekende sol og oppoverbakker. Han sier i ettertid at han sa ifra om at vi løp feil, men jeg hørte ikke dette. Kanskje fordi jeg er så sikker på meg selv og dermed ikke hørte med det øret. Men da vi tilslutt nådde toppen på bakken og jeg så at vi var på helt motsatt side av øya, og at vi allerede hadde tilbakalagt de 14 km vi skulle ha, krøp jeg forsiktig til korset. Ydmyket og smiskete, redd for å ødelegge ferieroen, spurte jeg om vi skulle ta taxi hjem?! Det var visst et smart trekk. For jeg greide å bevare roen, sånn noenlunde i alle fall.

Da vi ankom hotellet i taxi, ristet mamma og pappa oppgitt på hode, mens jeg løftet hendene for å påta meg all skyld. Vi fikk iallefall trent, jeg var strålende fornøyd, han litt mindre, men begge klare for en god middag!

Krysser fingrene for at han ikke ble skremt, og vil være med meg på løpetur igjen. For han er kul!

Jaja, alt kan ikke gå på skinner ;)

<3 T

Therese NordbøComment