Seier i Wings For Life

Dette er litt absurd, jeg forstår det ikke helt, og det var iallefall ikke etter planen. Igår løp jeg nemlig lengst av samtlige jenter i Wings For Life i Norge. Det som etter planen skulle være en god halvmaratons treningstur i greit tempo ble til en over dobbel så lang distanse og en pokal som veide alt for mye til å kunne juble med, men fin var den. For en fantastisk følelse og løfte den over hode etter 46,88km.

 Bilde lånt av RedBull

Bilde lånt av RedBull

Det som skjedde var at jeg la ut i et greit tempo. Været var bra, kroppen var sånn passe etter en hard treningsuke. I og med at dette ikke skulle være et løp jeg satset på hadde jeg ikke hatt noe oppkjøring mot det. Problemet (gleden) var bare den at kroppen aldri ble noe verre, den holdt automatisk dette tempoet kilometer etter kilometer. Jeg løp halvmaraton på rundt 1.25 min og var fornøyd med gjennomføringen. Da jeg skulle stoppe ropte publikum at Heidi Weng hadde sprukket til de grader. Jeg løftet blikket og så henne oppe i bakken, nesten gående. Jeg kunne jo ikke gi meg da. I det jeg passerte henne fikk jeg et kamera opp i ansiktet og to syklister som følgte meg konstant, jeg var nå ledende kvinne, og det å stoppe ble ikke lenger et alternativ.

 Bilde lånt av RedBull

Bilde lånt av RedBull

Med tanke på den kommende uken og Holmenkollstafetten på lørdag, senket jeg tempoet litt, men kroppen var fortsatt fin. Jeg snakket med løpemannskapet som følgte meg hele tiden og nøt været og opplevelsen. 

Jeg passerte 42 km på rett under 3 timer som tilsier et maraton på rett over 3 timer. Veldig fornøyd med å kunne snakke og skoye på dette tempoet! Da denne maratondistansen var tilbakelangt forsikret jeg meg om at ingen jenter kunne ta meg igjen og senket tempoet ytterligere. De siste kilometrene ble derfor rett og slett en nedjoggsperiode som jeg håper vil gjøre restitusjonstiden kortere. 

 En liten spurt til ære for bilen som tok meg igjen

En liten spurt til ære for bilen som tok meg igjen

Hjerte oppførte seg fint og kroppen oppførte seg eksemplarisk, helt til jeg skulle legge meg igår kveld. Jeg fikk absolutt ikke sove. Stod opp og spiste i 1-2tiden, for så å prøve igjen. Men det var et tapsprosjekt. Var ingen vondter var bare ikke trett, rart, kanskje fremdeles oppspilt, hvem vet?!

Så nå venter det jeg er dårligst til, restitusjon, null løping...

<3 T