Uventet gevinst

Noen ganger blir jeg virkelig flau over meg selv, og på samme tid, utrolig takknemlig for at det kun er jeg som har tilgang til tankene mine. Igår var en sånn dag, unnskyld beskrivelsen, men jeg var en skikkelig bitch. Jeg var egoistisk og lett antennelig. Kombinasjonen trett og sulten er virkelig ikke bra for meg, og da smeller det lett. 

Dagen hadde egentlig gått ganske greit. Etter jobb hadde jeg gjennomført min første intervalløkt på lang tid. Intervaller gjør meg glad, så jeg var både glad og fornøyd. Det var også første økt med Ester på lenge, og det gjør meg enda gladere! Tirsdagskveldene mine er jo som jeg tidligere har nevnt også holdt av til Yoga, YinYoga (avslappingsyoga) med Mari, og igår var intet unntak. Men problemet mitt begynte allerede i bilen på vei opp. Mari hadde meldt avbud, og når jeg skal gjøre det alene blir veien opp alltid mye lengre. Hode gikk på høygir for å finne en god nok unnskyldning (ja det er bare meg selv som skal overbevises) til å skulke, men jeg vet så godt at jeg liker det og at det gjør godt for kropp og sjel. Diskusjonen med meg selv foregikk fremdeles da jeg ankom SIS Sportssenter, faktisk også da jeg la klar matten og bolsteren. Jeg hadde jo fremdeles tid til å pakke sammen igjen og gå. Hallo, jeg kunne jo høre at sofaen kallet på meg

Det var mange tilstede på timen igår, og jeg la meg på den beste ledige plassen, rett foran instruktøren. Hun er så søt, jeg liker meg der. Og det er så lett å holde fokus når jeg ikke har noen foran meg. For å roe meg ned, og for å si til kroppen at jeg har bestemt meg for å gjennomføre denne økten uansett hvor mye sofaen frister, la jeg meg ned i en god positur på bolsteren og lukket øynene. Da begynte det for alvor. Jeg prøvde å finne roen, men det var så mye lyd, så mye snakk. 

Hallo!! Hold kjeft, går ikke yoga og stillhet som hånd i hanske?

Jeg vet jo jeg er akkurat lik når Mari er med, men det brydde jeg meg ikke om der og da. Det bygget seg opp til storm inni meg. Jo mer folk snakket jo mer irritert ble jeg. Jeg følte støynivået økte i takt med sinne mitt. Fokuser Therese, fokuser. På ny vurderte jeg å bare pakke sammen, jeg visste dette var siste sjanse, timen startet om kun noen få sekunder. Jeg åpnet øynene og så rett inn i en bred rygg. Ikke forstår jeg hvordan det var mulig, men en mann hadde iallefall greid å få plass til matten sin mellom min og instruktørens matte. Matten hans ble en forlengelse av min, og jeg kunne ikke la være å se for meg at jeg fikk hans bare tær i ansiktet mitt når vi gjennomførte hund se ned og andre øvelser. Jeg hater tær! Nå var ikke lunten til denne jenta lang skal jeg si deg, og alt sang på siste verset, men akkurat da startet timen. Saved by the bell.. 

Barnslig av meg, ja. Kan det bli verre? Ja. Som sagt timen startet. All pratingen stoppet. Endelig. Men da startet maskineriet foran meg. Mannen som jeg i mitt hode delte matte med tror du ikke han pustet som en hvalross. Det var både pusting og pesing, både på innpust og utpust. Og dette er absolutt ingen anstrengende yogatime, det er uttøyning og avslapping. Jeg ble gal...

Men der var timen over. Jeg vet ikke hva som skjedde. Det var rett før jeg spurte instruktøren om jeg sovnet. Timen gikk så fort. Ingen tanker, ingen irritasjoner. Kun meg, pusten og kroppen min. Som jeg har nevnt tidligere så går jeg på yoga for å få en smidigere kropp, ikke for å komme til den der mellomstasjonen mellom jord og himmel. Men igår, for første gang i livet mitt følte jeg på den der ut av meg sjæl opplevelsen som, de jeg kaller yogafreaks, snakker om. Uten å ane noe var timen over. Alt jeg irriterte meg over, alt jeg hatet bare forsvant. Sykt..

Alt dette skjer jo i hode mitt, og det vet jeg jo. Men det var spesielt og noe jeg vil "forske" litt videre på. For jeg ser virkelig nytten av å kunne stenge verden litt ute til tider. Få alt fjaset og maset litt på avstand, og kun fokusere på meg!

Meg, meg, meg...

<3 T