Tiden går om vi vil eller ei

Facebook som (satt litt på kanten) en gang var selve livet mitt har sakte men sikkert begynt å fases ut. Det er ikke det den en gang var, og jeg kjenner ikke lengre på den samme trangen til å gå inn å sjekke hva som har skjedd til en hver tid. Nå skal det sies at jeg ikke har blitt mer fornuftig siden den gang, men instagram og snapchat har tatt over den rollen facebook hadde. Men det er vell sånn med alt i livet, at ting tar over for ting, nye opplevelser visker ut gamle opplevelser, det du en gang syntes var fint er nå helt uaktuelt, og fritidsaktivitetene du en gang sverget til er ikke lengre et tema. Vi må bare akseptere det.

 Bilde facebook ville minne meg på idag

Bilde facebook ville minne meg på idag

Tiden går uansett om vi vil eller ei, og tiden bringer med seg mye bra og mye vi heller ville vært foruten. Selv om facebook for meg ikke er det det en gang var, har den hengt med i tiden, og fornyet seg på både den ene og den andre måten. Den har for eksempel begynt å minne deg om minner, om ting som har skjedd på denne dagen i tidligere år. Som igår da jeg fikk vite at jeg har kjent mamma i 7 år. Takk facebook, veldig nyttig informasjon. Eller som når den forteller meg at jeg idag må huske paraply for det begynner snart å regne. Til vanlig synes jeg dette er irriterende, og kanskje en av grunnene til at jeg ikke lengre bruker facebook så aktivt, men idag satt jeg virkelig pris på påminnelsen. Det første jeg så når jeg åpnet appen var en påminnelse om at jeg for ett år siden reise sammen med 4 andre fra Norge ned til Hellas for å gjennomføre et veldedighetsmaraton fra Bulgaria til Hellas. Vi hadde på forhånd samlet inn 100 000 kr hver som skulle gå til organisasjonen A21, som har hovedkvarter i Hellas, og som jobber for å bekjempe Human Trafficing, rettere sagt det moderne slaveri.

Lite visste jeg da at denne turen skulle snu så til de grader opp ned på livet mitt. 

Jeg reiste ned til Hellas med en avsky mot bakmennene som driver denne bussnissen,  men jeg reiste hjem med et brennende hjerte. Et hjerte som hverken ønsket å se eller høre at mennesker blir solgt. At mennesker som ikke har gjort noe galt blir en salgsvare. EN SALGSVARE! Og ikke nok med det, det har aldri vært flere slaver i verden enn det er idag, og vårt uskyldige lille Norge er ikke så uskyldig som vi liker å tro. Det skjer rett utenfor dørene våre. Jeg kjenner et sinne som bygger seg opp når jeg skriver dette. Jeg har så lyst å sette den stopper for denne kriminaliteten. Har egentlig bare lyst å hyle. Skrike. Det er så urettferdig! 

Tiden går om du vil eller ei. Hva du gjør med tiden er opp til deg. Men jeg ber deg om å bruke et minutt, løfte blikket, og se rundt deg. Sammen kan vi gjøre en forskjell her, men alene er vi så små..

<3 T