Debut på Bislett

God søndag alle sammen. Da var jeg tilbake fra en kjempe kjekk oslotur. Oslo leverer alltid til de grader på Holmenkollstafetthelgen, eller jeg synes vell egentlig alltid at Oslo leverer- uansett! Det er folk og god stemning over alt, nesten for mye. Det går i ett, og det er umulig å bevege seg der du vil viss det ikke er der alle andre skal. Du må bare følge strømmen, og aldri ha dårlig tid. 

 Bilde lånt fra TV2

Bilde lånt fra TV2

Som jeg nevnte på torsdag (les her) så ble jeg overtalt, eller overtalt og overtalt, frivillig tvang vil jeg si det var, til å løpe første etappe på årets stafett. Flaks for meg så sa ikke treneren til meg før etter løpet at alle lagene setter sine beste og raskeste på denne etappen, for da hadde jeg lagt inn årene ass. Jeg er jo absolutt ingen kortdistanseløper, men kan til nøds hevde meg bra i korte harde løp/etapper, som oppoverbakke, men nei ikke bane. Men har sjefen sagt at jeg skal, så skal jeg, og han sa at jeg var heldig som fikk starte hele showet, med 3 hele runder på stadion. Jeg har jo tildligere løpt andre etappe, da løper du over gressmatten på bislettstadion og så til venstre og 1000 meter oppover, men aldri rundt på selve friidretssbanen. 

 Bilde lånt fra TV2

Bilde lånt fra TV2

Jeg forstod allerede under oppvarmingen at jeg var på feil sted. Her hørte jeg virkelig ikke til. Jeg som hater oppvarming, og egentlig ikke aner hvordan jeg skal gjøre det på denne type løp, ble bare sående å måpe på alt det alle de andre gjorde. Det var pust og pes, bøy og tøy, tramp og hopp. Jeg slo meg selv litt ansiktet for å få fokuset tilbake på meg selv. Jeg snakket litt med Ingrid Kristiansen på fredag, og hun anbefalte meg å ta det med ro noen uker før jeg startet opp igjen etter Wings For Life, og i og med at det kun var under en uke siden kjente jeg på at jeg egentlig ikke burde gjøre dette. Men fornuften forsvinner litt, for du er jo en del av et lag, så jeg følte jeg bare måtte kjøre på.

Litt før jeg skulle kle av meg og gjøre meg klar skulle jeg kjøre noen lette drag. Under det første draget kjente jeg at det rev på bakside av venstre lår. Hurra, nå var det gjort, tenkte jeg! Sammen med Einar (treneren for Spirit som jeg løp for) bestemte vi oss for at jeg skulle droppe resten av dragene og bare håpe at baksiden holdt under selve etappen. 

Der stod jeg klar på Bislett. Til høye og venstre for meg så jeg jenter i det jeg kaller bikini, og som andre sikkert kaller sportstopp og truse og andre igjen kaller friidretssantrekk. Etterpå så jeg ned på mine joggesko og sammenlignet dem med alle de andre jentenes piggsko. Ja, dette var god start. Hadde allerede tapt på utstyrsfronten. Men ikke nok med det. Når de ropte oss opp på stadion for å presentere oss, så kom jo meritter på meritter hos de andre. Det var både NM medalje her og NM medalje der. Eneste jeg kunne var å flire og plante positive trær. Mamma sier alltid at jeg må plante positive trær når jeg får negative tanker, for det skal visstnok hjelpe på humøret.

De bena da. Skal vedde på at bena deres rekk meg opp til puppene. Jeg var ganske misunnelig på de rundt meg.

PANG sa det. Jeg var ikke helt forberedt, men jeg kom meg avgårde. Tenk lille meg på Bislett, eliteklassen, aldri løpt bane før. Fy søren så tungt det var. Jeg skal vedde på at en runde aldri har vært så lang før i hele mitt liv. Og ikke nok med at en runde var lang, jeg skulle jo ha tre slike lange runder. 

Jeg hadde fått beskjed om å ikke sprengåpne, og det greide jeg faktisk. Jeg la meg ca midt i feltet, og der lå jeg. Vekslingen gikk fint, og det var deilig å være ferdig med min jobb for dagen. Men fyttikatta så tungt det var. Jeg ville heller løpt to maraton enn disse 1200 metrene. 

Nå når jeg tenker tilbake på det er jeg glad for at jeg gjennomførte det, og er litt keen på å trene litt på bane, bare som litt avlastning. Men kun litt. Hadde vært gøy å se om jeg kan få litt fremgang..

Takk for en fantastisk helg, Spirit. Dere var fantastiske personer, og jeg har storkost meg. I will be back :-*

<3 T