Det er en første gang for alt

 

Igår gjorde jeg noe som jeg for lengst burde ha startet med men som jeg allikevel har vært for stolt til å gjøre. Jeg gjennomførte et løp kun for treningens skyld. Stengte ute alle tanker om plassering, og kun kjørte på for å få løp inn i bena. Kroppen, og ikke minst hode, har vært tung siden løpet i Hamburg for en uke siden. Og tankene om å slutte dette prosjektet har vært til stede opp til flere ganger til dagen. Kroppen har ikke fungert, og selv om jeg så fint nevnte igår kun har trent lystbetont den siste tiden, så har jeg trent hardt, kanskje litt for hardt, i ren frustrasjon. Det er morsomt hvor mye kjekkere det er å trene hardt når du egentlig ikke trenger å gjøre det. Men la oss snakke om igår..

 Foto: Strandbuen m/Elin Moen Karlsen

Foto: Strandbuen m/Elin Moen Karlsen

Strandamila er et tradisjonsrikt løp som blir arrangert hvert år 1 mai. Det er 10 km langt og er fra Jørpeland til Tau. Når det har passet sammen med håndballen og andre ting som skjer i mai har jeg alltid likt å stille opp her, for det er så viktig at folk stiller opp når det første skjer noe i bygden. Stiller ikke folk opp blir det heller ikke arrangert noen arrangementer, så lett er det.

Jeg våknet tidlig igår, og gjennomførte en morgenøkt på litt over 7 km. Det var deilig vær, og kroppen fungerte tålig bra (sammenlignet med søndag, da det var så katastrofalt at jeg ikke greide en liten tur en gang), så jeg gav på og hadde et fint tempo til å være økt 1! Det var sol og blå himmel, så jeg tenkte jeg måtte ta ferjen over fjorden for å heie inn alle de flotte menneskene som skulle løpe, og ikke minst for å få servert grillmat av mamma og pappa. 

 Foto: Strandbuen m/Elin Moen Karlsen

Foto: Strandbuen m/Elin Moen Karlsen

På ferjen satt jeg med Anita, som skulle løpe for første gang. Ikke vet jeg helt hva som skjedde, men i løpet av denne overfarten så hadde hun på mirakelvis klart å overtale meg til å stille. Som pappa så fint kommenterer så har jeg en hel garderobe i bilen min til en hver tid, i tilfelle jeg skal trenge noe en gang, og det gjorde jeg jo igår. Så Anita fikk meg til å svelge stoltheten min å ta løpet som en treningsøkt. Jeg hadde jo tenkt å ha terskeltrening som økt nr 2 igår uansett, så sånn sett passet det jo veldig bra. 

Unnskyld mamma, og til dere andre som jeg sa jeg ikke skulle løpe til. Jeg skulle virkelig ikke løpe!

Løpet gikk over all forventning, selv om at jeg startet alt for raskt (aaaalt for raskt, første km på 3.20 min). Med en tid på 37.09 min og 1 plass fikk jeg meg en etterlengtet boost. Nå er jeg glad og fornøyd. Ikke kun fordi jeg vant, men fordi jeg tok et steg i riktig retning. Jeg vil så gjerne bruke konkurranser som trening, for jeg vet jeg har godt av det, men konkurranseinstinktet er bare så alt for stor! Jeg vet jeg ikke er kurert enda og må derfor fortsette å jobbe enda mer med meg selv for å overvinne dette, men jeg er iallefall på riktig vei.

 Foto: Strandbuen m/Elin Moen Karlsen

Foto: Strandbuen m/Elin Moen Karlsen

Helt til slutt vil jeg bare si tusen takk til alle som stod langs veien å heiet, det betyr så utrolig mye <3

<3 T