Sommerfugler i magen - ALLEREDE!

 

O'hei som det går. Lørdag om nøyaktig 11 dager tripper jeg spent rundt på hotellrommet mitt, dagen før dagen. Jeg har faktisk allerede begynt å få litt sommerfugler i magen. Det er det lenge siden jeg har hatt. Nervøs. Redd for å mislykkes. Vil egentlig bare ha det overstått. Jeg prøver å si til meg selv at dette bare er gøy, men hvem er det jeg prøver å lure? Gøy er det jo virkelig ikke, eller jo når du er i mål. For jeg skal være så ærlig å si at å løpe 42 km så fort som du kan ikke går underkategorien gøy! Faktisk langt der ifra. Jeg kan ramse opp en liste på over 100 punkter som er mye kjekkere å gjøre, men allikevel gir det meg noe. Det gir meg noe jeg ikke klarer å beskrive. En mestringsfølelse kanskje? Jeg vet jeg kommer til å angre. Hate livet. Ikke forstå hvorfor jeg i det hele tatt har satt meg selv i denne posisjonen, frivillig!! Men da kommer jo det der psykologiske inn. Det å jobbe med seg selv. Den der setningen om at jeg elsker smerte. Se for meg gleden av å krysse målstreken. Kjenne hvor godt grunnlag jeg har etter utallige treningstimer... 

Nå kan det egentlig bare komme, løpet asså. Jeg er klar. Kom så. Nå går jeg bare rundt å kjenner på at jeg blir syk, at jeg får vondt, at formen taper seg osv. Mye negativitet som spinner. Det er så lett å tenke og fokusere på alt som kan gå galt. Men det er jo så fryktelig mye som kan gå godt også. Og selv om jeg kommer til å bli utrolig skuffet viss jeg ikke kommer inn på den tiden jeg vil, så må jeg lære meg å tenke at bare det å gjennomføre er bra. Lol, nå begynner jeg igjen med det der tøvet, for meg er ikke å gjennomføre bra. Men jeg kan ta lærdom av løpet om det går galt, om jeg ikke blir fornøyd, ja det kan jeg.  

<3 T

 
Therese NordbøComment