TAPER FRA NORGE

 

Den måtte jo bare komme. Ta meg også en gang. Den der beryktede nedturen, fallet! Men hvorfor akkurat idag, dette løpet? Jeg hadde med glede tatt den imot alle andre dager..

Idag stilte jeg til start i Hamburg Maraton. Kroppen var fin. Oppkjøring til løpet har vært perfekt. Alt stemte. Jeg startet. Måtte faktisk roe tempoet for bena fløy avsted. Regne kom etterfulgt av kraftfulle hagelbyger. Iskaldt og vondt, men fremdeles god stemning. Jeg fikk faktisk aldri varmen igjen, kun en liten detalj viss dere lurte. Vinneren for herrene (2.04 min) var fra Dubai, han syntes det var artig med hagl. Han hadde aldri sett det før. Men over til meg. For jeg er jo alltid viktigst. Me, myself and I. 

Jeg var overrasket over at det var så mye bakker i flate Hamburg. Det er akkurat som de er gjemt når du går rundt å trasker i byen, men kommer frem når alvoret starter. Men det er jo kun min egen feil, jeg kunne jo ha sett på løypekartet en gang og to i forkant.

10 km gikk, og jeg lå der jeg skulle. Det kom til å bli godt under 3t, som også var målet. Selv om det var litt tungt, snakket jeg positivt til meg selv. Men det som skulle bli en solskinnshistorie ble rene helvete. Hjertet begynt å tulle. Det både banket dobbelt og hoppet over noen slag. Jeg husket hva legen sa, at jeg måtte stoppe opp, puste litt for så å begynne igjen. Det hadde jeg jo ikke tid til. Sakket litt av på farten, og fortsatte. Det gav seg ikke. Jeg stoppet opp. 2-3 min gikk men det gav seg ikke. Tiden gikk fra meg, og før jeg hadde blitt kvitt den urytmiske bankingen var allerede toget gått for min del. 

Sykt skuffet over meg selv der jeg trasket tilbake i min gjennomvåte singlet, korte shorts og med sikkert to liter vann i skoa. Jeg syntes så sykt synd på meg selv. Igjen åpnet himmelen seg og det øste ned med både regn og hagl. Regne blandet seg med tårene mine. Jeg følte meg så liten og alene, og som tidenes største taper. Jeg angret veldig på at jeg brøt der jeg svinset rundt for å finne veien hjem. Politiet og ambulansefolka jeg møtte kunne ikke engelsk, og de som forstod litt av det jeg sa visste ikke hvor jeg skulle. 

15 km av 42 km. Det er ikke mye å skryte av. Ikke noe å hoppe i taket av. Eneste positive er at jeg iallefall har farten inne, da jeg lå på 4 min/km selv om det var bakker. 

Jeg kommer tilbake, sterkt tilbake.

Dagens høydepunkt: Møtte 2 og 3 plassen av herreklassen i heisen på hotellet. To menn/gutter (umulig å tippe alder) fra Kenya. De ville ta bilde med meg. Lol meg!! En taper fra Norge. Gratulere!

<3 T

 
Therese NordbøComment