Mitt verste mareritt

 

Dette er vanskelig. Bare etter disse tre ordene har jeg fått en klump i halsen, og jeg har ikke kommet til poenget engang. Slike tekster som dette her krever litt ekstra, for meg er dette så nært. Jeg har allerede vurdert å avslutte innlegget. Viske ut alt, glemme det, tenke på kjekke ting, begynne på ny. Men av en eller annen grunn så ønsker jeg å fortsette. Jeg ønsker å dele dette selv om det tar meg lang tid å skrive. Jeg ønsker å dele dette selv om at jeg må omformulere det gang på gang. Jeg ønsker å dele dette selv om jeg bare får ned noen setninger. Jeg ønsker også å dele dette om det blir mange, ja alt for mange, linjer. For dette er noe er jeg tenker mye på, og noe alle har et forhold til. Noe alle kan knytte en eller annen forbindelse til. 

Kreft. Mitt verste mareritt. Det styggeste ordet jeg vet om. Jeg får frysninger når jeg sier det høyt. Tenk at disse fem bokstavene kan gjøre så mye skade, kan påføre så mange mennesker så mye vondt. Folk reagerer forskjellig. Jeg blir redd. Jeg blir sårbar. Jeg gråter. Det er så fjernt men allikevel så nært.. Jeg har sett et menneske, et menneske som stod meg nær, et menneske jeg elsket over alt på denne jord, visne bort av kreft, og jeg vet at jeg ikke er alene om det. De fleste har en slektning, en venn, en bekjent eller iallefall hørt om en person som har dødd av denne sykdommen. Den grusomme elendigheten som tar bolig i uskyldige mennesker. En liten celledeling eller en ukontrollert cellevekst som snur livet opp ned. En liten beskjed kan snu den lyse fremtiden til å bli et helvete uten like. En kamp du må ta opp og kjempe hver eneste dag. En kamp hvor utfallet er umulig å spå. En kamp hvor seier og tap er den rake motsetning av hverandre. 

Jeg har sett hvordan behandlingen som skal drepe kreften også dreper energien. Dreper de gode tankene. Dreper livsgleden og troen på at dette kan gå bra. Heldigvis har jeg også sett styrken folk klarer å stable sammen, styrken de greier å finne frem for å kjempe, for å holde fast i livet. Hvordan de greier å rette opp ryggen når alt egentlig tilsier at de skal ligge nede. Det er beundringsverdig hvordan noen som står i stormen som stormer på sitt verste greier å mobilisere å se fremover. Greier å skimte lys i en beksvart tunnel.

 Kjærlighet

Kjærlighet

Det skjer så mye nytt og spennende innen forskning på dette området. Det går stadig fremover, ett steg om gangen. Nye medisiner, nye behandlinger, nye metoder. Men jeg hadde ønsket det skjedde fortere. At det gikk enda raskere enn det går nå. Jeg hadde ønsket at sannsynligheten for seier var så ufattelig mye større enn sannsynligheten for tap. Hallo! Vi er jo i 2017. Vi er jo i en tid hvor alt er mulig. Biler som kjører av seg selv, roboter som vasker, smarte hus, det er egentlig bare fantasien som setter grenser på hva som går an. Men allikevel...

Heldigvis er det mange som tar opp kampen, som kjemper, og som faktisk vinner. Jeg heier. Jeg heier på hvert enkelt individ som nekter å gi seg, som ikke lar en diagnose få bestemme over livet sitt. Til de som velger å ta styringen over sitt eget liv selv om all fornuft egentlig tilsier at det ikke går. Det er mange sterke mennesker der ute, de er forbilder for meg. Store forbilder!

I kveld skal dokumentaren om fine Thea Steen vises på TV2. Hun var et slikt forbilde, eller hun er et slikt forbilde. Tenk for et mot hun hadde, for en kamp hun kjempet. En liten anbefaling, skru på tven klokken 21.40 ikveld. Jeg vet jeg skal se. Jeg vet jeg kommer til å gråte. 

<3 T