Hils på den trebente hunden

 

Nå har jeg klippet snoren, eller rettere sagt, nå har jeg lagt første sten i noe som skal bli et solid og urokkelig fundament. Jeg har startet prosjekt bli-mykere. Eller det har jeg jo egentlig allerede startet på og failet, så jeg må ha et nytt navn. Jeg har nå startet prosjekt forbedre-forbedringspotensialene mine. Jeg har tatt for meg listen jeg satt opp på torsdag og startet fra toppen av. Nå skal jeg mykne opp denne kroppen en gang for alle. For å ikke enda en gang faile så har jeg alliert meg med en god venninne, Mari, og vi har inngått en pakt: Minst en gang i uken skal vi gå på en yogaøkt sammen! Jeg er også så heldig at jeg har fått inngått et samarbeid med SIS Sportssenter som har så gode timer og fasiliteter til å hjelpe meg i dette prosjektet. 

Så, på fredag hadde vi (eller Mari har jo gått en del fra før av, så det var vell jeg jeg burde skrevet) vår første yogaøkt. Jeg skal ikke lyve, jeg var absolutt ikke best. Men jeg var heller ikke dårligst. Jeg møtte heldigvis igjen både hunden og kobraen som jeg har fått blitt kjent med tidligere, også solhilsenen og krigeren. Dette gjorde meg litt varmere i trøyen, og jeg følte meg ikke helt nybegynner. Men for all del, jeg ble kjent med mange nye dyr og ikke minst uttrykk, som jeg aldri før har hørt om. Noe av det tyngste synes jeg var den trebente hunden som skulle vifte med det ene bene både inn og ut og opp og ned og frem og tilbake i en halv evighet. Når denne hunden stod på på det verste måtte jeg se fremover, og jeg motiverte meg selv med tanken på avslutningen på økten. For den pleier jo å være lik uansett hvor du utfører yogaen. Jeg er rett og slett en reser på avspenning. Eller jeg sliter litt med å greie å legge fra meg tanker og ting som skjer i livet mitt, og kun fokusere på nuet. Men jeg er derimot flink til å ligge der med øynene igjen og kjenne at kroppen slapper helt av. At armene blir tunge, bena blir tunge. Øynene faller igjen. Men tror du ikke at denne avspenningssekvensen som jeg gledet meg sånn til skulle være annerledes, ååå joda! Vi skulle ligge på en putelignende gjenstand med bena rett opp langs veggen å slappe av. Hallo, SLAPPE AV? Min kropp slapper ikke av når den må ha utstrakte knær. Men etter noen minutter var det overraskende deilig. Og instruktøren gikk rundt med en olje og masserte nakken og pannen og ørene. Det var deilig. Som sagt så løper tankene mine rundt, og jeg følte meg litt som Simba i Løvenes Konge, når han blir døpt, eller hva han blir når han får olje i pannen. Og sammen med den litt alternative musikken var det rett før jeg begynte å synge Circle of Life

En annen ting er at jeg nok ikke er så spirituell som jeg burde. Så når alle hilset med noe aooooo, aoooo, aoooo lignende greier i starten og slutten av økten så måtte jeg ta meg sammen for å ikke falle ut av modus. Men det kommer kanskje etterhvert. Akkurat nå var det litt unaturlig for meg. 

Instruktøren rettet nok litt mer på meg, og kanskje to andre, enn resten av gruppen. Eller rettet og rettet. Det var ikke at posisjonene var feil det var mer at jeg er så stiv at hun sikkert følte for å presse meg litt ned og dra meg litt bakover, og ja, hjelpe meg til enda større strekker. Hun spurte forsiktig om jeg kjente det på baksiden av ståbenet når hun dro meg litt bakover, og gjett om jeg kjente det både på baksiden og fremsiden, og ikke kun på ståbene, men like mye på det andre. 

Så ville hun at vi skulle på en grasiøs måte gå fra sittende stilling til stående hund. Det var ikke mye grasiøst for min del. Heldigvis var Mari like stygg og kantete i sine bevegelser (sorry Mari, må bare dra ned deg der jeg kan, så jeg ikke er alene om å være katastrofe). 

Til neste gang skal jeg lære meg noen av uttrykkene og navnene på stillinene, slik jeg ikke trenger å se opp på instruktøren hver gang vi skal over til noe nytt. Jeg skal også jobbe med å fokusere, ikke la tankene flyte bort. Jeg har også en tendens til å glemme om jeg skal puste inn eller ut på vei opp og på vei ned. Dessverre så ender det derfor ofte opp med at jeg ikke puster i det hele tatt, og jeg tror strengt tatt ikke det er så bra. 

Helt til slutt avsluttet vi med en sang, eller det hørtes ut som et kamprop med en tone. Jeg ble så overrasket at jeg måtte forsiktig åpne det ene øyet bittelitt å dra på smilebåndet, for helt der var jeg ikke. Men jeg sitter igjen med en kjempe god opplevelse og med godt mot til fortsettelsen. Jeg gleder meg faktisk til neste gang, og det hadde eg ikke trodd. 

Bare vent dere, i sommer kommer et fantastisk yogainspirert instagrambilde!

<3 T