Terapi for sjelen

 

Dag 4, og over halvveis i oppholdet. Vi har vert så utrolig heldige med været og kroppene våre (bank i bordet) at jeg rett og slett ikke har noe å klage på, ingen verdens ting faktisk. Utenom trening går det i mat og smørning (og skiVM). Jeg føler jeg smører meg med solkrem like titt som de andre her på all inclusive henter seg drikke, og det er mer enn en gang i timen for å si det sånn. Igår kjørte vi (les jeg) et show i bassenget etter intervallene var gjennomført, til stor glede for mange av pensjonistene (og til stor ergrelse for andre). Det er morsomt hvor forskjellige disse pensjonistene er. Jeg tror noen synes at vi unge kommer å erobrer deres territorium, mens andre elsker at det er litt nytt friskt blod omkring. Jeg krysse så absolutt fingrene for at jeg blir en glad pensjonist!  

Idag har jeg litt fri (ikke fra trening, men fra Kyrre), da Kyrre er på sykkeltur. Jeg er så utrolig glad for at jeg slippe det der sykkelstyret. Idag skulle han på en liten tur, 3 timer i fjellene, er det en liten tur? Da er mine 8 km og 16 km mye kjekkere, tør jeg å påstå. Mens jeg ligger her alene i solen å venter på at gutta skal ut å gå 15 km i skiVM (radio er fantastisk) flyr tankene rundt. Jeg kjenner på en takknemlighet og en glede, tenk at jeg har en kropp som fungerer og muligheten til å ta fri en uke for å kun drive med det jeg elsker!

 Lise du ser jeg gjør øvelsene du har gitt meg i lekse?? :)

Lise du ser jeg gjør øvelsene du har gitt meg i lekse?? :)

Løping har i mange år vert min medisin, min terapi for sjelen, min måte å få ut frustrasjon på. Om jeg har vert stresset, lei eller urolig, så har løpingen vert mitt fristed, og der jeg får samlet tankene. Det er heller ingen steder jeg blir mer kreativ enn når jeg løper. Det er kun meg og naturen, og naturen gir meg så mye inspirasjon og ro. Både jobbmessige oppgaver og andre verdensproblemer løser jeg mens kilometerne fyker avgårde. Jeg blir også bevist på alle de gode menneskene jeg har rundt meg, hvor mye kjærlighet og trygghet jeg har blant familien og vennene mine. Det er absolutt ting jeg ikke tar forgitt.

Livet er så urettferdig. For hva har jeg gjort for å fortjene dette her? Absolutt ingenting! Folk må flykte fra sine hjem, drept på grunn av sin tro og solgt mot sin vilje, mens mitt problem er å greie å stoppe etter tredje porsjon middag på buffeen, om batteriet på mobilen holder hele flyreisen hjem og om jeg greier å løpe maraton på under 2t og 50min! Det gir jo ingen mening.

Dette er altså det som går gjennom hodet mitt nå. En ydmykhet og takknemlighet for hvor godt livet mitt. 

Nå ble det mye rot og et innlegg fult av tanker og ingen rød tråd. Men kort oppsummert så gir løpingen meg utrolig mye. Ikke kun trening og oppkjøring til løp, men en befrielse og et fristed fra verdens mas og kjas. Her er jeg meg og det er bare meg!

<3 T