Blod, svette og tårer

 

Det er morsomt med den idretten, hvordan den påvirker hele livet ditt. Det er ikke bare en hobby eller en aktivitet, men en livsstil, en familie. Kanskje det er ekstra sterkt når det er snakk om lagsporter, men jeg tror også dette finnes i de individuelle idrettene. Når jeg spilte håndball så jeg laget og støtteapparatet mer enn jeg så min egen familie.  Det var her jeg viste fortvilelse, glede og frustrasjon. Trenere og lagvenninner har sett hele følelseaspektet mitt. Blod, svette og tårer blir ikke bare en klisje i denne sammenheng, men det stemmer virkelig. Du mangler kun glede inni der, så beskriver du virkelig hva det betyr å drive med idrett. Frustrasjonen og følelsene er så sterke og så ekte, det er umulig å holde dem inni seg. Utskjelling og tårer, basketak og slossing. Temperatur er viktig på treningene og kampene, men med en gang du går av banen, og samles i dusjen, da er dette glemt. Garderobekultur! Det klinger bra det ordet, og ja det er noe av det jeg savner mest. De kalde dusjene og gode samtalene. Der puppene røper om du er gravid, og alt kommer opp på bordet. Det er noe alle skulle fått opplevd!

Utladningen når du når målet, eller ikke minst, når du ikke når det er en sterk følelse

Gjennom mine mange år på toppnivå i norsk håndball lærte jeg selvfølgelig mye håndball, men enda mer om kroppen min og om meg selv. Du blir kjent med dine svake og sterke sider, og hvordan din personlighet er. Hvilken person du er i gruppen, og hva rolle du skal ta og hva rolle du bør tar. Du lærer viktigheten med å ha forskjellige roller i et lag. Hvordan en annens sterke sider kan løfte dine svake sider, og hvordan laget best mulig skal utnytte dine sterke sider. Det blir sagt at laget ikke er sterkere enn sitt svakeste ledd, og det er helt sant, og det er derfor viktigst å utnytte alle de individuelle sterke sidene for å få ut lagets største potensial. Det er akkurat som i arbeidslivet. Eller det er kanskje hakket mer krevende å være trener enn en leder i arbeidslivet, og lede og balansere følelsesspekteret til 20-25 jenter med sine ulike sykluser (all ære til de som orker det) kan ikke alltid være lett!

Jeg husker spesielt to ting som treneren min ba meg fokusere på, og som jeg har tatt med meg videre i livet. Jeg hadde ofte problemer med å legge fra meg eksamensstress og følelser fra hjemmebanen før jeg gikk på trening. Hadde jeg noe som stormet rundt meg skal jeg love deg at jeg hadde en dårlig trening, og til og med, en dårlig kamp. Jeg fikk beskjed om at når jeg lukket bildøren måtte jeg legge igjen alle tanker om skole og utenomsportslige ting, og skifte fokus. Ikke tenke på andre ting enn mine arbeidsoppgaver for den kommende treningen / kampen. Jeg måtte virkelig fokusere på å få til dette. Etterhvert begynte jeg å mestre det, og det satte virkelig spor. 

Den andre tingen jeg måtte jobbe med var noe jeg aldri hadde tenkt noe på før, og treneren min ble seriøst hissig når jeg glemte meg ut, for jeg var nemlig utrolig dårlig til å se ham i øynene når vi snakket. Det gjaldt ikke bare han. For i ettertid når jeg har blitt bevisst på dette så merker jeg at jeg fort la blikket gå rundt omkring når jeg snakker med folk.

Mens jeg sitter her å skriver og mimrer kommer det jo flere og flere ting frem. Jeg har visst fått en del arbeidsoppgaver opp gjennom som ikke er relatert til selve håndballspillingen. Jeg måtte vende meg av med å si DU, jeg måtte bruke navnet hans. Ble jeg snakket til (gitt en beskjed til) fikk jeg ikke gi et svar som startet med men...

Når jeg var 16 år, og kom opp på damelaget til SIF (Stavanger) husker jeg godt at jeg gjespet en gang på treningen, og jeg fikk så utrolig gjennomgå. Det var ikke akseptabelt på trening. Og etter det har jeg aldri turd å gjeste forran folk, i alle fall ikke når jeg er en plass der jeg skal prestere.

Nå faller jeg helt ut med all denne mimringen. Men det har tross alt vert en stor del av livet mitt. 11 år i 1 divisjon og eliteserien setter spor, og jeg ville aldri byttet det bort for noen verdens skatter..

<3 T