Hjertetest

 

God morgen. Jeg har fått en del spørsmål angående hjerteproblemet jeg fikk når jeg løp Amsterdam Maraton i oktober, og det forstår jeg jo godt. Alt med hjerte skal jo alltids tas seriøst, for det kan jo være alvorlig. Eller når det er alvorlig er det veldig alvorlig..   

Det siste halvåret før løpet hadde jeg hatt litt ujevn hjerterytme. Ikke noe stress, eller noe som engstet meg, men jeg hadde lagt merke til at det hjertet oppførte seg veldig rart ved enkelte anledninger. Dette var ikke noe jeg merket under treninger, men heller på kveldene når jeg lå og slappet av på sofaen, eller når jeg lå i sengen og prøvde å sove. Hjertet banket ekstremt hardt og ujevnt. Jeg ble aldri redd når jeg fikk det, heller litt irritert. For det var svært ubehagelig, og umulig å få sove.

Jeg fortalte ikke noen om dette. Det var ikke et bevist valg på å prøve å skjule det, men jeg kom ikke på at det var noe som måtte sies. Og for å være helt ærlig, så tenkte jeg ikke på det utenom når det kom!! 

 Meg og fineste Ester i Amsterdam!

Meg og fineste Ester i Amsterdam!

Amsterdam maraton startet bra. Pulsen lå fint rett over 80% av maks, og tidsmessig var jeg langt foran målet mitt. Jeg koste meg der jeg løp i et langt tog av løpere i solsteik godt ut i oktober. Sightseeing på sitt beste! Jeg priset meg lykkelig for det fine været vi hadde fått, og for at temperaturen var så bra at shorts og singlet var et must. 10 km gikk. 15 km gikk. Jeg holdt følge med en guttegjeng. De var proffe. Hadde belte med så mange forskjellige energi geller at jeg ikke trodde det var mulig. Jeg trodde faktisk ikke at det fantes så mange forskjellige farger. Raske briller hadde de også. Det var også en dame i gjengen vår (ok, nå kaller jeg det vår gjeng, det var egentlig en gjeng der jeg latet som jeg var med), hun irriterte meg litt. Hun hadde nemlig en mann som syklet ved siden av henne hele tiden og gav henne drikke underveis. Så mens jeg måtte sloss for drikken min på hver drikkestasjon, slapp hun det kavet... Feigt! 20 km gikk. Halvmaratonstiden min gjorde meg oppriktig glad. Pulsen min lå fremdeles fint, og jeg anstrengte meg ikke. 

Plutselig var det noen som tok tak rundt halsen min. Strammet til. Jeg fikk ikke puste. Hyperventilerte. En kniv ble dratt inn og ut av hjerte mitt. Eller det var ikke helt sånn, men det føltes iallefall sånn. Det var så utrolig ubehagelig. Jeg tenkte på mamma og på Moster Liv som var å heiet. De hadde tatt turen ned kun for å se på meg. Jeg kunne ikke bryte. Det var ikke et alternativ. Litt tidligere i løpet hadde jeg sett noen som ble hentet av ambulansepersonell. Skulle jeg bryte skulle det være min skjebne også. Da skulle jeg fraktes bort med båre.  

Jeg dro opp singleten jeg sprang i, dro av pulsbeltet og kastet det i kanalen vi løp langs. Tanken på å også dra av meg sportstoppen var der. Alt som strammet måtte bort, og det med det samme! Det var ikke vondt som i intervaller, det var vondt som om noen prøvde å drepe meg. Neste drikkestasjon tok jeg noe å spise. Måtte teste ut alt. Kanskje det hjalp?! Det gav seg litt, men jeg var enda kortpustet. 30 km. 12 freaking km igjen

Resten av løpet var ubehagelig. Det var uvant. Men jeg gjennomførte. Ble 13 beste kvinne av alle som var med, så det var vell egentlig det eneste positive med det løpet. 

Humøret steg når jeg møtte Kyrre, Ester, Mamma og Moster, og jeg glemte hendelsen litt. Men så gjorde jeg noe jeg ikke burde, jeg fortalte det til mamma... 

Jeg fikk hasteplass hos fastlegen, alt med hjerte får viss det. Det var litt flaut, for jeg var jo ikke syk. Men på grunn av mamma sin engstelse og min treners anbefaling, gikk jeg å tok tester. Det var på legens spørsmål jeg kom på at jeg hadde hatt litt urytmiske hjerteslag tidligere også. Jeg tok en EKG-test, fikk kun noen få feil verdier, men allikevel nok til at de ville sende meg til hjertespesialist. Her fikk jeg klistret på meg noen dubeditter og en maskingreie jeg måtte ha på i 24 timer. Mamma var fremdeles engstelig. Tok jeg ikke telefonen var hun jo sikker på at jeg lå død i en busk eller noe sånn..

I løpet av natten hadde jeg jo dradd av meg alle disse ledningene, men heldigvis hadde de nok data til å analysere (jeg var kjempe engstelig for om jeg måtte gå med de i 24 timer til). Vi tok ultralyd og så på resultatene. 

Resultatene viste en del feilslag. Jeg lå på rundt 130 feilslag i døgnet, men jeg trengte ikke engste meg før det ble 1000, så ingen fare! Hun konstaterte at jeg var over middels godt trent også, så det var jo flaks ;) Jeg ble anbefalt å stoppe opp i 5-8 minutter viss jeg igjen fikk det under trening eller konkurranse, særlig at jeg kommer til å gjøre det. 

Så folkens, ingen fare, jeg frisk som en fisk. 

<3 T