Meg mot dørstokkmila

 

God dag, og ikke minst, god fredag. Idag hadde jeg egentlig tenkt å gi dere alle den ultimate helgeutfordringen, men det ble en helomvending i siste liten (men den kommer imorgen, så kom innom å ta en titt da). For idag følte jeg rett og slett for å fortelle om ukens hardeste kamp, nemlig kampen som befant seg innenfor mine fire vegger, mellom meg og dørstokkmila.

Det er så lett for deg å prioritere trening, du er i så god form.
Du kan ikke sette deg inn i hvordan jeg har det, jeg orker bare ikke å komme meg ut, jeg kan ikke løpe.
Du trenger jo ikke grue deg til tester en gang, for du er jo født løper, det ligger bare for deg.

Dette er alle utsagn jeg har fått høre mye opp gjennom årene, og ting jeg fremdeles hører. Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om hva folk sier om dette, og jeg skal ærlig innrømme at jeg har vert heldig med løpsgenene mine, men dørstokkmila, den har jeg hatt mange kamper med. Og når det gjelder tester, har jeg vert veldig nervøs, og jeg har grudd meg til utallige 3000meter tester og biiptester opp gjennom årene. Selv om du gjør det bra på testene, får gode tider, så må du jo forbedre deg for hver gang du også. Dette har tydd til en del prestasjonsangst og hat hos meg.  Så er det jo dessverre sånn at lysten til å løpe ikke alltid (les sjeldent) hører sammen med antall kilometer du har lagt ned. Det er like slitsomt for meg å løpe intervaller som det er for en som ikke er så godt vandt med å løpe intervaller. For intensiteten/farten på intervallene øker jo i takt med formen din... Bla bla bla.. Dere tar poenget. 

IMG_1466.JPG

Tilbake til det jeg skulle skrive om. Igår var virkelig en sånn drittdag, en dag da dørstokkmila nesten vant. Jeg jobbet så utrolig med meg selv for å klatre over den. Jeg så nesten ingen løsninger. Jeg var helt tom for krefter (og ikke minst vilje), og følte at det var umulig å dra meg over den. Jeg følte meg like liten som da jeg var i New York for første gang. Da jeg som liten pike stod omringet av skyskrapere for første gang. Da jeg stod å så opp på alle de høye bygningene som gjorde det umulig å se den blå himmelen. 

Til slutt fikk jeg tvunget på meg treningstøy og karret meg til bilen. Det første steget var nå iallefall gjort. Jeg fortsatte å snakke med meg selv, snakke meg selv opp. Jeg dro frem alle triksene jeg vet fungerer på meg selv, og lovet meg selv både det ene og det andre.

Jeg kom meg inn på Fresh Fitnessenter, satte meg ned i spisegruppen der og pustet ut. Der satt jeg godt, litt for godt kanskje. Drakk 1 energidrikk, og så en til. Det hjalp ikke (men jeg vet nå ikke om de egentlig hjelper for noe annet enn at jeg ikke får sove om kvelden), men det er jo godt! Etter 45 minutter sittende der, helt i mine egne tanker, og bare observerte at folk kom og gikk, kom jeg meg endelig bort til tredemøllene..

Ja jeg har sånne dager jeg også! Alt er ikke bare en dans på roser. Det er viktig å lytte til kroppen, og ta hviledager når den trenger det, men igår var det hodet mitt som spilte meg et puss og ikke kroppen. Da er det bare å sparke seg igang. Av erfaring så pleier det å gå over etter hvert, bare jeg kommer igang. Det gjorde det egentlig ikke igår. Hver eneste intervall var et slit, jeg hadde absolutt ikke en eneste liten gnist, men etterpå, den følelsen er seier.

Jeg hoppet lett over mage og rygg treningen jeg hadde planlagt etter intervallene. Gikk rett hjem og kapitulerte på sofaen. Game over! Utmattet men med en god vinnerfølelse innvendig.

Jeg 1 - Dørstokkmila 0. Mohahaha.. 

<3 T