Norseman Xtreme Triathlon

 

Hei. Dette blogginnlegget har jeg gledet meg veldig til. For når jeg har dårlige dager, eller lite motivasjon og ikke helt forstår hvorfor i alle dager jeg driver med dette?! Hvorfor jeg gidder å legge ned så mye tid og krefter i trening?! Hva gir det meg egentlig, utenom en utslitt kropp og litt mindre tid til venner? Det er på disse dagene jeg tenker på en kompis av meg. En som sliter seg ut enda mer enn meg. Han fokuserer ikke kun på løping, men på svømming og sykling i tillegg. Nei han skal ikke delta på et vanlig triatlon, nei, heller det helt ekstreme! 

Jeg tok en prat med Kyrre for å høre hva som trigger ham. Hva han tenker på og hvordan i alle dager han greier å motivere seg til dette her! 

Syrefest!

Kroppen tynes til det ytterste. 3,8 km svømming i Hardangerfjorden, 180 km sykling over Hardangervidda, og deretter et maraton som ender på Gaustadtoppen 1883 moh. Vi snakker Norseman Xtreme Triathlon. Hvem gidder å gjøre noe sånt frivillig?

 Ester, Kyrre og meg klar for Amsterdam Maraton 2016

Ester, Kyrre og meg klar for Amsterdam Maraton 2016

Du tenker muligens at dette er forbeholdt gærninger som kombinerer idrett med galskap. Det tenker egentlig jeg også. Og akkurat derfor passer et sånt løp meg veldig godt. Jeg glir godt inn i gjengen for de med spesialinteresse for selvpining. Noen kaller det idrettens svar på sadisme. Jeg kaller det triatlon. Om mulig en litt ekstrem utgave av triatlon.

Da jeg fikk plass i årets utgave av Norseman var det stormende jubel i stua. Hadde jeg som tilskuer jublet like mye for ei scoring i en fotballkamp så hadde jeg sannsynligvis blitt forvist fra stadion. Jeg kjente på en euforisk glede uten sidestykke. De første dagene var jeg i en vektløs tilstand der jeg svevde på en sky av lykke. Mange har kommet med gratulasjoner, mens atter andre har sendt meg kondolanser. Påfallende mange har konkludert med at de endelig har fått bekreftelsen på at hodet mitt ikke er helt normalt skudd sammen. Akkurat det kunne jeg avslørt for omverdenen for lenge siden. Jeg kan skjønne at det kan være vanskelig å forstå hva som er så forlokkende med å pine seg et halvt døgn gjennom 226 km. Når jeg i tillegg oppriktig gleder meg til Norseman så forstår jeg at enkelte stiller seg noe undrende til hva drivkraften bak dette er. Det er mange faktorer som spiller inn, og jeg skal forsøke å liste opp noen av dem.

IMG_1203.PNG

Å sette seg et mål er en smal sak, men det å komme seg til selve målet er mer utfordrende. Viljestyrken er vesentlig. Alle har en vilje, enten den er sterk eller svak. Har du viljestyrke like robust som et knekkebrød? Null stress. Den kan du nemlig trene opp. Jeg har fra naturens side vært heldig og hatt en sterk vilje. Viljestyrken har utvilsomt gitt meg mange fine opplevelser. Den har også resultert i noen uheldige utfall. Når innsatsen bikker over 110% og det å gi seg aldri er et alternativ så kan sykebåren fort bli skjebnen. 8-9 beinbrudd vitner om dette. Viljestyrke er evnen til å oppnå mål tross at man møter motstand. Vilje er likevel ikke alt. Du kan ha en vilje av stål, men det nytter pent lite hvis det ikke er noe som driver den.

Motivasjon. Den påvirker viljen og viljestyrken. Å ha fått en plass i legendariske Norseman er en motivasjon i seg selv. Mange vil delta, men få får sjansen til å stille på startstreken. Jeg lar meg lett rive med, og når det kommer til en heftig fysisk utfordring så kan den trigge en utrolig stor vilje. Det er så primitivt at det nesten er flaut. Og når arrangøren i tillegg titulerer Norseman som " simply the ultimate triathlon on planet earth", ja, da er jeg solgt. Jeg har fått en mulighet få forunt og da må jeg gripe sjansen. Triatlonet blir en fin opplevelse, men konkurransen i seg selv er bare målet. Det er selve reisen på veien til Norseman som gir meg noe. Jeg skal stake ut kursen etter delmålene og nyte hver lille seier underveis i treningsperioden. Det er godt å kjenne på mestringfølelsen når man har selvdisiplin og gjennomføringsevne til å trene før og etter jobb, få i seg nok mat, og ikke minst tilstrekkelig med søvn. Likevel vil det komme perioder der alt dette ikke er så gøy.

Motstand. Hvilken trigger! Jeg liker å kjenne på motstanden. Den gir utholdenhet. Utholdenheten til å fortsette. Utholdenhet over tid setter hodet på prøve. Og et prøvet sinn gir håp. Et håp om at jeg skal klare å nå målet mitt om Norseman. Den indre motivasjonsfaktoren strekker seg vel og merke dypere enn dette. I 2005 ble jeg utsatt for en alvorlig trafikkulykke som medførte kompresjonsbrudd og innsnevret ryggmargskanal i brystryggen. Dette ble dagen som skulle endre alle de andre dagene. Etter å ha vært en turbo i full fysisk utfoldelse ble jeg plutselig begrenset i hverdagen. Det er først de to siste årene at jeg har vært i stand til å holde på med litt utholdenhetstrening uten at kroppen går i stå. Viljestyrken varierer og det er ikke alle treningene som er like moro. Jeg vet likevel med meg selv at jeg har hatt det verre. Når jeg også vet at jeg var faretruende nær ved å ende opp med å ligge seks fot under jorden, ja, da gir det et annet perspektiv. Jeg kan svømme. Jeg kan sykle. Jeg kan løpe. Jeg kunne ikke vært heldigere. Først og fremst fordi at jeg har fått kjenne på hva virkelig motstand er. Og sekundært fordi at jeg kan bruke dette som en mulighet til å presse kroppen til det absolutte bunnpunktet. Og det beste av alt er at jeg kommer til å stå på startstreken 5.august med det største smilet jeg har. Da lytter jeg nemlig til den lille stemmen som sier at jeg er forberedt og klar på det som venter. La motstanden komme, for nå er resten opp til meg.

Ja dette er ekstremt. Jeg husker også godt dagen Kyrre skulle få beskjed om han kom med eller ikke. Jeg hadde aldri hørt om dette løpet før han fortalte at han ønsket å delta. Jeg leste meg opp, og med en blanding av misunnelse og "du er syk i hode" krysset jeg alt jeg kunne for at han skulle komme med.

Når dagen kom da det skulle trekkes hvem som fikk plass i Norseman 2017 husker jeg at han var helt ekstremt nervøs. Ut på kveldingen fikk jeg beskjed om at han ikke kom med. Jeg merket skuffelsen da han fortalte at han ikke hadde fått noen mail. Men kun noen timer senere, nærmere midnatt kom kontrabeskjeden. Han var virkelig i ekstase. Han kom med. Hver dag etter denne dagene har jeg hørt om en treningsmotivasjon og en iver som er så høy at jeg aldri har hørt på maken tidligere. Jeg bøyer meg i støvet, og planlegger å være i følgebilen!!

<3 T