Store kontraster

Jeg gikk fra å være i himmelen til å lande i helvete på noen få timer. Fra torsdag til fredag sist uke. Kun i løpet av en liten natt! Jeg har vært langt nede den siste uken, så det er derfor det har vært stille her inne. Jeg ligger litt nede å kaver enda, men er absolutt på vei opp..

IMG_5015.JPG

Sist torsdag hadde jeg møte med Ingrid Kristiansen i Oslo. Vi oppsummerte sesongen som har vært, og la planer og satte oss mål for kommende sesong. Hennes iver og tro på meg satte igang veldig positiv tenkning hos meg også. Motivert og glad med fornyet tro på meg selv la jeg meg den kvelden med et smil om munnen. Når det gjelder å ha tro på meg selv, tro på mine egne ferdigheter, er jeg dårlig. Så at jeg kjente at den troen styrket seg gjorde meg godt. I tillegg hadde denne treningsuken vært fantastisk god, endelig begynte jeg å føle at jeg kunne løpe langt i godt tempo igjen..

Fredags morgen var et mareritt. Jeg kunne ikke gå på den venstre foten. Smerten var ekstrem øvre del av vristen/starten av leggen.  Jeg hadde ingen bevegelighet. I tillegg var den vokst til dobbel størrelse. Jeg ble redd og sur, og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Det første jeg gjorde var å google, hva kunne dette være. Internettet konkluderte med det samme som jeg hadde gjort, tretthetsbrudd i tibia. Rullegardinen min rullet helt ned, og jeg falt rett ned i kjelleren. Tretthetsbrudd har jeg hatt før, og det er absolutt den verste epoken i livet mitt. 

Etter å ha sjekket foten hos støtteapparatet mitt var jeg ikke så mye klokere, for foten var så stor at det var vanskelig å si, men det som var litt gledelig det var at symptomene minnet mer om betennelse i tibia enn en stressfaktur (tretthetsbrudd). Jeg fikk beskjed om å holde meg helt i ro, ha foten høyt, ise og komme tilbake på mandag. Vi ville ikke begynne på betennelsesdempene før vi kunne avkrefte at det var brudd, da disse pillene gjør groprosessen langsommere. 

IMG_5072.JPG

Helgen var grusom, smerte, smerte, smerte. Det var vondt å sitte, ligge og gå. Jeg tok en egen (egentlig dum, men det endte godt) beslutning, og kjøpte voltarol og satte meg selv på betennelsesdempende kur. Jeg tenkte at det får briste eller bære. Om jeg er ute 5 måneder med tretthetsbrudd eller 5.5 måned gjør ingenting. Da mandagen kom var det blitt litt bedre. Jeg hadde litt mer bevegelse i ankelen og vi konkluderte med at det var betennelse. 

Så uken min har gått i spising av voltarol, ising, ha foten høyt, nåler, behandlinger, tv og ingen søvn. Men smerten har gitt seg nå, foten er nesten sin egen størrelse. Jeg iser fortsatt og spiser på piller, men jeg slapp nålene på gårsdagens behandling, så det er jo et godt tegn! Idag skal jeg prøve meg på en liten løpetur igjen, gleder meg, så får vi heller se hvordan vristen reagerer på det i etterkant. Krysser fingrene!!

Hvordan og hva det kommer av, er kun spekulasjoner. Men jeg har de siste ukene trappet kraftig opp spensttreningen, og da spesielt med flere vristhopp. Det kan ligge noe der. Men umulig å konkludere noe, og det er faktisk ikke vits å bruke for mye energi på det nå, gjort er gjort, og jeg må bare være mer nøye videre. Dette er absolutt ikke verdens undergang (har sagt det til meg selv opp til flere ganger til dagen den siste uken). Det kunne vært så mye verre både i type skade og når på året den kom. 

Nå er motivasjonen på topp, og jeg er klar for å gi et støt før jeg skal roe av å ta jul ;) 

Konklusjon: Har en kropp og et hode som har gått på veggene, en netflix og sumokonto som er runda og et rumpeavtrykk i sofaen. Men nå er det nok!

<3 T

Therese NordbøComment