Fornuften seiret

Hei og hopp fra sofagrisen. Skal jeg være helt ærlig med dere så begynner jeg å bli mektig lei av å restituere, av å ikke gjøre noen ting. I starten var det deilig, så utartet det seg til å bli ok, men nå er jeg kommet til det stadie at jeg nesten går på veggen. Hva skal jeg gjøre på? Jeg har jo rundet både Nettflix og Sumo, og kroppen kjennes jo helt bra ut, så hvorfor kan jeg ikke bare snøre joggeskoa og kjøre på? Ikke vet jeg, men det er nok en grunn til dette her også..

13268491_10156956081910026_2323471840267255485_o.jpg

Det er ingen tvil om at jeg har blitt en sterkere løper både fysisk og mentalt i løpet av dette året. Det er greit at jeg er blitt svakere styrkemessig (noe jeg synes er veldig dumt), men jeg har perset både på 10km, halvmaraton og maraton, og med det er jeg veldig veldig fornøyd. Men det er ikke bare sportslig jeg har sett fremgang dette året. Jeg merker også at jeg har blitt bedre til å ta vare på kroppen min, til å ta de riktige beslutningene. Med det mener jeg at jeg har blitt flinkere til å tenke fornuftig, og gi kroppen hvile og ikke bare kjøre på hele tiden. Kanskje de to tingene henger sammen? Fremgang og hvile? Jeg har jo alltid visst at det er viktig å slappe av, spise godt og roe helt ned til tider. Men selv om hode har visst det så betyr det ikke at jeg har gjort det...  

IMG_0066.JPG

For de av dere som har fulgt meg en stund nå vet at jeg om en uke skal løpe et veldedighetsløp på Sri Lanka, og for meg personlig er dette årets viktigste løp. I et halvt år nå har jeg samlet inn penger som skal gå til forfulgte mennesker på Sri Lanka. Det å løpe for andre, løpe for en mening, er virkelig noe jeg setter høyt. Det er min måte å gi igjen. Min måte å kunne gjøre en forskjell for andre mennesker. Dette hadde jeg aldri trodd at jeg skulle si, men igår ga jeg beskjed om at jeg ikke kom til å løpe løpet på maks. At jeg ikke kom til å fokusere på tiden, men på å kose meg. Helt siden jeg sa ja til å delta har jeg visst at tiden mellom Berlin Maraton og dette løpet var minimal, men jeg har ikke før nå tatt til vett og gjort noe med det. For det er ingen hemmelighet at å løpe 42 km alt hva du kan bryter ned kroppen (og kanskje enda mer enn vi tror), og den er ikke klar til en enda større påkjennelse kun 2.5 uker etter.. Så hold deg fast, nå er det avklart, jeg skal løpe løpet som trening, men allikevel med mening. For meg er denne avgjørelsen nesten tøffere å ta enn å løpe selv løpet, men noen ganger må vi ta kjipe avgjørelser. Jeg skal love dere det at det kommer til å by på utfordringer uansett om jeg velger et litt roligere tempo enn jeg først hadde pekt meg ut. For 63 km i varme og kupert terreng er ikke noe denne jenta gjør til vanlig.

Viss du ønsker å være med å støtte arbeidet der nede send en SMS med «Muskathlon 10» til 2160 da gir du 200 kr.
— Takknemlig

Så nå er jeg pakket og klar. I morgen tidlig drar jeg til Oslo, for så å fly til Dubai også videre til Sri Lanka. Mamma er kjempe engstelig for dette hun kaller Tigerland, men jeg gleder meg helt ekstremt til å oppleve et nytt land, en ny kultur, og få besøke de innfødte og de som konstant blir forfulgt på grunn av sin tro og meninger.

Jeg håper å komme hjem litt brunere, med en ny tatovering, en hennatatovering, en ny ballongbukse og smekkfull av nye inntrykk og følelser!

Hasta la vista, vi snakkes før du aner det. 

<3 T

Therese NordbøComment