Jeg håper, gråter og gleder meg sammen med dere

Hvor skal jeg begynne? Hva skal jeg si? Jeg har tenkt mye på hvordan jeg skal formulere dette innlegget. Hvordan jeg skal greie å beskrive de store kontrastene jeg opplevde på tur. Det var en berg-og-dal-bane uten like følelsesmessig, og jeg sitter igjen med en ekstrem takknemlighet. Ikke bare fordi jeg er så privilegert å få reise jorden rundt, men også for det livet jeg har her hjemme. Tenk at jeg har muligheten til å tro, til å si og til å mene det jeg vil uten at det får konsekvenser. 

IMG_3118.JPG

Tidlig 5 oktober låste jeg ytterdøren min og tok turen alene til Sola flyplass. Jeg ante ikke hva som ventet meg. Det jeg visste var:

At vi var to fra Norge
At jeg skulle få besøke og overnatte hos lokalbefolkningen
Jeg skulle løpe et alt for langt løp for de forfulgte
Marie skulle komme ned den siste uken og da skulle vi bare nyte

Hvordan løypeprofilen var, hvor mange som skulle løpe eller om kroppen min var restituert etter Berlin ante jeg ikke. Jeg krysset bare fingrene for det beste, og prøvde å tenke minst mulig.

IMG_3228.JPG

Turen ned gikk fint. Sola-Gardemoen-Dubai-Colombo. Emirates greide å underholde meg alle timene og maten smaket fortreffelig. Temperaturen og synet som møtte oss var fantastisk. Det var så frodig og fint, og palmer så langt øye kunne se. Strender uten turister og små fiskemarkeder på rekke og rad.

IMG_3471.JPG

Den første 1.5 uken gikk til mye reising, flott natur og følelsesladde besøk. Vi fikk høre fedre fortelle om barn som hadde blitt drept på grunn av familiens tro. En jente hadde fått munn og nese limet sammen på vei hjem fra skolen. Prester ble steinet, truet og drept, og kirkene ble stemplet som terroristgjemmesteder. Dette skjer daglig og helt uprovosert. Tenk det, vi lever i 2017, men fremdeles foregår denne elendigheten!

IMG_3500.JPG

Fredag 12 oktober klokken 06:00 smalt det. Vi var klare for løp, men følelsesmessig utslitt. Jeg bestemte meg for å ikke se på klokken, løpe behagelig og bare ta til meg alle inntrykkene. For hvilken natur, jeg har aldri før sett maken. Rundt midjen hadde jeg x antall gels og sjokoladebarer. Aldri før har jeg løpt så langt, så jeg var helt uerfaren, og tenkte det var bedre med litt for mye enn litt for lite.

IMG_3222.JPG

Første runde gikk fantastisk bra. Det er noe spesielt med å løpe for andre. Du får krefter og energi fra helt andre hold. Løypen var hard. Da det kun var opp og ned, og stigninger på 20%. Hadde jeg visst løypeprofilen på forhånd hadde jeg nok tenkt gjennom dette en gang til før jeg meldte meg på. Men det er jo litt av prinsippet her, det skal være tøft, både fysisk og psykisk!

Runde to var verre. Solen stod nå høyt på himmelen og temperaturen var godt over 30. Etter et lite dobesøk i skogen og to spiste sjokoladebarer gikk alt mye bedre, og jeg var klar for den siste runden.

IMG_3524.JPG

Etter 50 km kom krampene, i begge leggene. Jeg måtte gå opp de bratteste bakkene, noe som er et nederlag for meg. I tillegg kom regnet. Ikke vestlandsregn, men regn på størrelse med kattunger. Veiene omdannet seg til elver og skoene ble plutselig 5 kg tyngre. Det var et slit...

Jobb med deg selv Therese, jobb med deg selv.

Denne setningen gikk på repeat de siste 17 km.

6 timer og 14 min senere, 67.5 km, alt det fæle var glemt. Tårer, følelser, lettelse, alt på en gang. Jeg greide det. Jeg fullførte alle kilometerne, og jeg gjorde det raskest av samtlige! Men her er det ikke plasseringen som teller, men den oppriktige gleden og takknemligheten de innfødte viste! Det betydde så utrolig mye for dem, at vi brukte våre penger, vår tid, på å reise ned å hjelpe dem! 

IMG_3533.JPG

Vi har noe å lære. Ser du på dem gjennom et vestlig syn har de ingenting, men snakker du med dem, snakker de som om de har alt! 

Sri Lanka! Jeg tenker, gråter og gleder meg sammen med dere..

<3 

Therese Nordbø2 Comments