Å finne gleden

 

Vi mennesker tenker ofte for avansert, for stort. Dette gjelder egentlig innen ganske mye, men idag tenker jeg først og fremst på trening. Vi leser om folk som løper mange mil, løfter mange kilo, har 2-3 økter til dagen, og vi sammenligner oss med disse. Vi vet at det som regel er solskinnshistoriene til folk som blir delt, men allikevel så drar vi paralleller til våre egne liv. Dette gjør ofte starten enda vanskeligere, dørstokkmila enda lengre. Innerst inne så vil du. Problemet er bare at du ikke greier å løpe så langt som du føler du må for å få utbytte, folk vil se rart på deg viss du forvirrer deg inn på et treningssenter, du er i veien både ute og inne, og du har heller ingen koordinasjon til å gå på timer. Verden svømmer over av unnskyldninger, og vi er utrolig gode til å bruke dem og til å tro på dem. Men hvorfor skal vi, når dette egentlig er verdens letteste ting. Det handler så absolutt ikke om antall kilometer eller kilo. Det handler om å finne gleden, at du finner den bevegelsesformen som passer deg. Om det er å gå tur, løpe, sykle, ski, dans, svømme, ja you name it, så spiller det ingen rolle. Så lenge du smiler og beveger deg.  

Jeg husker enda hvordan jeg startet med løping. Jeg hadde ingen plan med det. Jeg tenkte egentlig ikke noe på at jeg skulle bli bedre, og heller ikke på hvor langt jeg løp, men det gav meg noe som er vanskelig å beskrive. En sånn mestringsfølelse. Jeg gikk på ungdomsskolen, og jeg husker at jeg jogget mot mamma når hun kjørte fra jobb (hun jobbet kun 2 dager i uken, så det var vell de to dagene jeg jogget?!). Jeg løp fra barndomshjemmet mitt og til bussholdeplassen i Vervik (for de som ikke er kjente der, så er det rundt 1.5 km). Jeg løp ikke fort, jeg løp for gøy, jeg løp fordi jeg ville. Det var deilig. Mamma kom kjørende, og jeg hoppet oppi bilen, glad og fornøyd. Dette fortsatte jeg med en god stund. Etterhvert begynte jeg å løpe 5 minutter tidligere, og da ble 1.5 km fort til 3 km og så til 5 km. Jeg husker enda den første gangen det ble 7.5 km. Glad og sint på en og samme tid. Sint fordi mamma ikke hadde holdt det hun lovet, men glad fordi jeg hadde tøyet strikken enda lengre.. 

Hva vil jeg med denne historien? Jo jeg vil rett å slett at du skal se at det ikke er lengden eller intensiteten som har noe å si. Det er det at du gjør noe du trives med. Du tar den tiden du selv trenger, og da komme progresjonen av seg selv, uansett hvor du starter. Selvfølgelig er dørstokkmila litt lengre enkelte dager, selvsagt må du noen ganger tvinge deg ut. Men kjenn på lysten og gleden det gir deg. 

Jeg er absolutt ingen person som går på timer på treningssenter. De gangene jeg har vert på zumba, yoga og andre timer stiller jeg meg helt bakerst i hjørnet å prøver å være usynlig. Livredd for at andre skal se hvor dårlig jeg er. Men når timen er slutt så har jeg ikke hatt tid å studere noen av de andre i salen, og sånn er det med alle de andre også, det er ingen som har tid til å studere deg, de har nok med seg selv. Så den "jeg er ikke flink nok til å gå på timer" holdningen vår må vi bare kvitte oss med med det samme (inkludert meg selv).  

Så.. Kast deg ut, finn ut hva du liker og trives med og fortsett med det. Liker du det du gjør er det mye større sannsynlighet for at du gjentar det, og at det blir en del av livet ditt!!  

<3 T