Seier med mening

 

Først vil jeg bare si tusen takk for all den gode responsen og tilbakemeldingene jeg har fått på bloggen. Det varmer virkelig hjertet mitt, og ikke minst, det gir så ufattelig mye motivasjon til videre jobbing. Jeg har hatt noen gode økter denne uken, og det tror jeg ene og alene er all den oppbakkingen jeg har fått. Så tusen takk.

Idag har jeg lyst å dele noe som betyr veldig mye for meg, nemlig mine følelser bak veldedighetsløpet jeg løp for A21 i mai i fjor. 

2016 var et spesielt år for meg. Ikke bare satte jeg håndballskoa på hylla, jeg føler også at jeg fikk satt livet mitt litt mer i perspektiv. Det hele startet i slutten av januar når min kjære Hanne Kristin ga meg en stor utfordring. Ikke visste noen av oss da at dette kom til å forandre livet mitt så ekstremt. Hun hadde nemlig bestemt seg for å løpe et veldedighetsløp fra Bulgaria til Hellas til inntekt for A21 sitt arbeid. Hun ville at jeg skulle bli med. Nja, tenkte jeg da. Jeg skulle jo alltids klare å løpe 42 km, og ja, jeg er jo veldig for det organisasjonen driver med, men nei. Jeg takket fint nei, og fokuserte videre på håndballspillingen. Selv om jeg hadde sagt nei, lå det i bakhodet mitt å kvernet hele tiden. Hvordan kunne jeg si nei til det? Hvorfor skal ikke jeg ofre noen timer i uken på trening for å hjelpe andre mennesker? 

 Barna i Bulgaria

Barna i Bulgaria

Jeg ville gjøre det. Jeg ville gjøre en forskjell, jeg ville bruke de egenskapene jeg har fått gjennom idretten til å hjelpe andre. Jeg tok opp telefonen og ringte Hanne Kristin. Vi hylte, hoiet og begynte å planlegge turen i april/mai allerede. Plutselig kom hun på at hun måtte fortelle en liten detalje, vi måtte nemlig samle inn 100 000 kr hver for å delta. Ja det var virkelig en liten detalj lille venn..

Livet fortsatte sin vante gang. Bare at jeg løp litt innimellom håndballøktene. Etterhvert som månedene gikk, begynte løpsformen å formes og pengene begynte å tikke inn. Jeg ble helt overrumblet av den store gavmildheten til folk. Jeg ble møtt med så mange smil og så mange lykkeønskninger av folk som ville være med å bidra. Også i etterkant har folk spurt om de kan donere penger til kampen mot menneskehandel, og selvfølgelig kan folk det (jeg samler forresten inn penger hele tiden til A21, så viss du vil være med å bidra, send en mail til therese@westcontrol.com).

 Endelig fått startnr, og klare for morgendagens kraftanstrengelse

Endelig fått startnr, og klare for morgendagens kraftanstrengelse

Endelig var dagen kommet. Vi var tilsammen 5 fra Norge. Tre av oss skulle løpe maraton og 2 halvmaraton. 3 gutter og 2 jenter. Vi visste lite hva som ventet oss, kun at det var en hard løype, og at det er på den strekningen der det blir solgt mest mennesker i verden

Klokken var litt på 6, vi hadde passet i hånden og vi var klare til å starte (klare og klare, vi hadde ikke noe valg egentlig). En blanding av adrenalin og følelser svulmet rundt i kroppen min. På grunn av flyktningkrisen i Syria var vi nødt til å løpe med passet, sykt!! Alt vi hadde fått opplevd dagene før løpet hadde gjort inntrykk på en egentlig ganske beskyttet ung norsk jente.

 Etter målgang. Hanne Kristin fullførte et fantastisk bra halvmaraton

Etter målgang. Hanne Kristin fullførte et fantastisk bra halvmaraton

Første delen av løpet gikk bra. Jeg hadde fått to scenarier fra treneren min før løpet. Enten kom jeg til å være kjempe lett i bena, og bare ville sveve avgårde. Skjedde dette, da måtte jeg huske å bremse, jeg skulle tross alt løpe 42 km. Det andre scenariet var at bena kunne være tunge som bly fra starten av. Da skulle jeg ikke bry meg om det, for de kom til å løse seg opp etterhvert, og siste halvdel av løpet kom til å være en lek (rart å bruke ordet lek som beskrivelse for at maraton egentlig, jaja).  

Jeg var lett i bena. Jeg følte ingenting kunne stoppe meg. Mange av de andre jeg hadde snakket med før løpet hadde løpt utallige maraton før. Jeg løp fra dem. Jeg følte meg som Heidi Weng, som sier at hun bare har to gir, enten full gass eller full brems. Jeg gav alt. Jeg følte ingenting kunne stoppe meg! Rett før grensen til Hellas måtte vi løpe gjennom en tunnel. I starten av tunnelen ser du ikke slutten, alt er mørkt. Vi ble fortalt at det var her, gjennom denne tunnelen, de unge bulgarske jentene fantaserte om det perfekte livet som ventet dem i Hellas. Den nye start, en bra start. Rikdom, mat, leilighet og også kanskje en jobb?!

Idet jeg kom ut av tunnelen åpnet bare et helt sykt landsskap seg. Først passtasjonen, men etterpå en natur jeg ikke ante fantes i Hellas. Men det var sterkt. Jeg følte med alle disse jentene, og tårene presset på når jeg gav fra meg passet. 

Hellas

I Hellas svingte vi av fra hovedveien og fortsatte på små skogsveier av sand og grus og litt gjørme. Jeg glemte helt ut å spare på kreftene. Det var meg, en politimotorsykkel og natur. Jeg måtte ha politierskotte, for veien er så pass farlig at de ikke kunne la en jente løpe der alene. Hallo, vi lever i 2017, hva er galt med verden?

Jeg er her for å passe på deg, ikke ver redd
— Politimannen

Politimannen var aldri mer enn 1 meter fra meg. Jeg sammenlignet meg selv med alle de jentenes historier vi hadde fått høre. Tenk at dette også skjer i Norge. Det var under dette løpet jeg innså at jeg vil bli en større del av A21, jeg vil bruke mitt liv til å gjøre en forskjell for andre. 

Løpet var ikke bare en solskinnshistorie. Veggen møtte jeg så det sang etter når jeg rundet 30 km. Solen var stått opp, 11grader stigning på bakkene gjorde sitt til at jeg ikke ville mer, lårene ville ikke mer. Nå gadd jeg ikke mer. Sulten var jeg også!

Jeg husker ikke så mye annet enn at jeg begynte å telle. 6 km igjen vil si rundt 6000 skritt. En, to, tre... Det tok iallefall tankene bort fra smerten i lårene. Men plutselig hørte jo noe. Det var heiing og hoiing. Politimotorsykkelen begynte å tute. Jeg løftet blikket og ble fullt av ny energi. Den lille fattige fjellandsbyen som var målet vårt var dekket til fest. Og med ordføreren i spissen var hele befolkningen ute for å ta imot oss. All smerte forsvant, og jeg fikk et ekstra gir. Jeg vant. Ikke bare over alle jentene men også guttene. Rett over 3 timer. Mitt første maraton. Men det var ikke seieren i seg selv som satte mest spor. Det var grunnen til at vi gjennomførte løpet, det var en mening bak alt dette

<3 T