2016!

 

God lørdag alle sammen. Idag tenkte jeg å ta dere med tilbake et år, til starten, og føre dere gjennom de ulike happeningene steg for steg. 

Det at livet går opp og ned hos oss alle er ingen hemmelighet, men jeg tror det gjelder å leve på de gode periodene og lære av de dårlige. Sportslig sett så var 2016 et kjempe bra år for meg, ett av de beste. Kanskje fordi alt var nytt, eller kanskje fordi vi nådde de fleste målsettningene jeg hadde, jeg vet ikke?! Men en ting er sikkert, og det er at 2017 skal bli enda bedre. 

Treneren min sier ofte at viss vi mislykkes i en konkurranse så må vi ikke ta det som et nederlag, men vi er en erfaring rikere, og et steg nærmere målet. Jeg gleder meg til jeg greier å tenke sånn, men jeg er langt ifra (enda). Han vil også at jeg skal løpe konkurranser for treningens skyld. Dette greier jeg heller ikke, jeg løper alle konkurranser for å vinne, eller for å slå rekordene mine. Men nå var det ikke dette jeg skulle skrive om idag. 

Ikke la tiden på maratonet ødelegge for jobbingen videre, for det er så mange faktorer som kan spille inn, som for eksempel vær, dagsform og andre hendelser.
— Birger Wersland

Da vi gikk fra 2015 til 2016 visste jeg lite om hva dette året ville bringe. Jeg hadde ingen planer om noe "løpskarrière". Men så plutselig skjer ting! Første løpet jeg hadde var Muskathlon (maratondistanse) fra Bulgaria til Hellas. Jeg vant. Fyttikatta. Verdens største og beste seier. Uansett om jeg en gang i fremtiden greier å vinne EM, VM eller OL (ja jeg vet det ikke er mulig, men jeg sier det for å sette dette i perspektiv), så tror jeg ikke det kunne slått denne seieren. Kunne kanskje kommet opp på høyde med denne seieren, men ikke over. Det er sånn at når jeg skriver om løpet nå så bobler det innvendig, det er så mange følelser rundt det løpet. Jeg tror den beste sammenligningen er en fjollete forelsket tenåring!

 Etter målgang i Hellas

Etter målgang i Hellas

Jeg reiste på roadtrip til USA med en venninne denne sommeren og løp i noen helt fantastiske lokasjoner både langs kysten i LA og i fjellene i Yosemite. To dager etter at jeg kom hjem, full av trening, opplevelser og jetlag, skulle jeg stille til start på Stavanger Halvmaraton. Kun for treningens skyld, sa Birger. Jeg knurret at jeg ikke ville, men gjør som oftest det jeg blir fortalt å gjøre (kanskje bortsett fra når det er mamma som maser). Det var mitt første halvmaraton, og jeg var så tung. Jeg jobbet med meg selv fra første steg. Jeg vant. Så privilegert. What? Hva skjedde der?! 

Ned på jorden kom jeg meg fort igjen, da jeg i oktober deltok på Amsterdam Maraton. De første 25 km var en lek. Jeg lå an til å klare 2:50 som var målet. Kanskje det var karma, for jeg hadde allerede begynt å feire da jeg følte jeg ikke fikk puste. Pulsen hadde vert stabilt ganske lav, men hjerte begynte å slå helt crazy. Ingen takt, ingen symmetri. I frustrasjon kastet jeg av pulsbeltet, og ønsket egentlig å kaste av sportstoppen også. "Få av alt som strammer" var det eneste som surret i hode mitt. Men å stoppe og få kontroll på hjertet, det var uaktuelt. De siste 15 km var en krig. En krig jeg var dømt til å tape. Klokken viste 03:05 når jeg endelig kom meg over målstreken. Nederlag! Jeg skulle aldri løpe igjen. Det var det!

 Fikk trøstepremie av mamma etter målgang i Amsterdam!

Fikk trøstepremie av mamma etter målgang i Amsterdam!

Det er morsomt hvor fort vi glemmer. Og etter noen greie resultater hos hjertespesialisten, der jeg fikk fortalt at jeg har en del feilslag, men at det ikke er farlig, begynte allerede neste maraton å planlegges. Skal man bli best må man takle motgang også. Jeg vet egentlig ikke om dette kan kalles motgang, eller om jeg har mye større motgang i vente. Jeg har iallefall sagt at jeg skal satse, jeg skal krige, jeg skal vinne. Og når det er sagt, da skal det gjøres!

<3 T